Posts Tagged Starlet

Colin Mio!

Jeg var og så Mamma Mia! i går.  Det var en … energisk film.  Det rare er at jeg har en hel masse å utsette på filmen, men likevel så endte jeg opp på pluss.  Det kan være Colin Firth-relatert.  Punke-Colin.  Colin som spiller gitar og synger(!), og nok en gang – Colin i våt skjorte.  Den mannen burde gjøre karriere av å gå rundt i våt skjorte!  Vent litt….

Uansett.  Filmen er en sånn en som man blir glad av om man liker sånt, men som man ikke bør gå dypere i sømmene på.  Meryl Streep er den minst grasiøse danseren siden Finn Schøll, og alle har akkurat litt for mye energi.  Dessuten er jeg ganske sikker på at jeg hørte en Gremlin i kinosalen (ikke ta med Gremlinen din på kino!), luktet hummus (ikke spis hummus på kino!) og de damene som satt bak meg var sånne som kommenterer alt som skjer rett før det skjer («Hun har invitert alle tre».  Ikke!  Bare. Ikke.),  men det kan knapt filmen lastes for.

På den andre siden hadde teksterne virkelig hatt en morsom uke på jobben.  Jeg innser at det er mulig at det finnes en norsk (eller muligensk svensk) oversettelse av selve musikalen et sted som de har tatt utgangspunkt i, men hvis ikke: kudos!  Snakk om å ta seg friheter.  Men det funket.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg likte det.  Selv rim som «Money, money, money – er det monn i» fikk meg til å fryde meg.  Jeg har dessverre glemt de snodigste formuleringene, men noe av det jeg likte best var at de hadde oversatt «Take a chance on me» med «Du har sjangs på meg».  OK, det har ikke akkurat samme betydning, men det er nærme nok, og viktigst av alt: det gir mening.  Alt for ofte blir musikal-tekster oversatt med ord som «tjei».

Jeg lo masse, men gråt ikke (var der nesten, men så kom det mest cheezy shotet av Pierce Brosnan på en klippe i storm, så da begynte jeg å le, så det ødela litt for meg), men er som sagt fornøyd.

Og bli igjen til etter at damene har sunget på slutten.  Det er litt flaut, men jeg hvinte.  I en kinosal.  Blant folk.

Nevnte jeg Colin Firth i våt skjorte?  Han har også den beste komisk taimete replikken i hele filmen.

,

4 kommentarer

Fine repriser

Da jeg var ung(!) gikk det en helt fabelaktig serie på NRK på lørdagskvelden: Borgen Skole.  Jeg tror fortsatt det er en av de seriene jeg har likt best noensinne, da jeg så den.  Jeg ville leve i den verdenen.  Jeg ville være venner med Petter, Betty, Caroline, Wenche (som var skolelys i begynnelsen, men så begynte å bruke alt for mye svart eyeliner, og deretter gikk det bare nedover).  Nå har det seg sånn at NRK Super sender Borgen Skole i reprise på lørdags ettermiddagen sånn i halv-femtiden.  Jeg satte meg ned forrige lørdag, med penn og papir, klar for å se.  Og latterliggjøre.  Og le….av.  Men – o store overraskelse – jeg ble så engasjert at jeg glemte hele misjonen min.  For her snakker vi dramatisk drama, komisk komedie, og Ingrid Espelid Hovig-cameo.  Skuespillet er riktig nok ikke det beste jeg har sett, og heller ikke det nestbeste, men jeg klandrer som vanlig norske manusforfattere litt der, som ikke makter skrive dialog som faktisk høres ut sånn som folk snakker.  Dessuten reagerte jeg på Frank – 13 åringen som drikker seg full alene i parken, møter opp på festen, driter seg ut for alle, og så beleilig nok bestemmer seg for å gå og legge seg.  Jeg mener, når man først dritings-erklærer kjærlighet til sin utkårede, så fortsetter man gjerne med å øse ut av seg dumme uttalelser resten av festen også.  Men det er kanskje bare meg. 

Nå fikk jeg forresten en strålende idè til en dramaserie:  «Borgen Skole – 20 år etter», hvordan det er gått med dem etter at de ble voksne.  Giftet Petter og Betty seg?  Hva med Caroline og Pål?  Har Wenche lært seg å moderere sminken, og dermed også fått orden på livet sitt?

Den andre fine reprisen jeg vil skrive litt om, går på radio.  NRK Gull.  Jeg tror man har DAB-radio for å få det inn, og jeg har samme forholdet til DAB-radioer, som bestemødre hadde til microbølgeovner tidlig på nitti-tallet; ikke det at jeg har prøvd å tørke en katt i en DAB-radio, men jeg er likevel skeptisk til hele greia.  Heldigvis kan man også få inn NRK Gull via nettradio, og jeg liker nettet, så det går greit.  Altså – fredager 15.00-17.00 sendes Irma 1000 i reprise på NRK Gull.  Dette er et rasende festlig program med Kari Slaatsveen og Barbara Jahn, og jeg er ganske sikker på at han fyren fra Korttidsminneforeningen som de har med av og til er han samme som Jarle i Åpen Post.  Uansett:  super radio!  Løp og lytt!

,

13 kommentarer

Synsing rundt det jeg tror er permanent nå til dags

Jeg var hos frisøren i går (og har nå en helt fabelaktig bob-frisyre), og mens jeg satt og ventet på min tur, leste jeg litt i Prismenyen(!) som lå der.  Og da oppdaget jeg en av disse tingene som man egentlig vet, men som man ikke vet at man vet; de tar (lager?) ikke permanent lenger hos frisøren.  Nå heter det «strukturendring av håret».  Rundt 1990 tok man jo permanent over en lav sko, og det er vel ingen som er født på 70-tallet som ikke har et konfirmasjonsbilde hvor godt over halvparten av jentene så ut som kappekledde sauer (med unntak av dem som ikke konfirmerte seg, kanskje, men det er ikke det som er poenget her).  Jeg kan ikke huske å noensinne synes at dette var noe fint.  Jeg kan ikke huske at noen noensinne ga noe uttrykk at dette var noe fint (med unntak av «Har du tatt permanent?  Å, ja, det var …fint…?»), og jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor de drev med det. (Nå skal jeg ikke opphøye meg selv så veldig, jeg mistenker at den eneste grunnen til at jeg aldri tok permanent selv, var at håret mitt allerede var krøllete, digert og tørt)

Jeg farget håret mye da jeg gikk på ungdomsskolen.  Jeg farger fortsatt håret, bare av andre grunner (da: lilla hår for å få oppmerksomhet, nå: brunt for å dekke over det grå), og jeg merker jo at det er stor kvalitetsforskjell på selve resultatet, sliting av håret og brukervennlighet av produktet nå og da.  Stor framgang i hårfargeutviklingen altså.  Jeg vil tro at det har vært tilsvarende utvikling av permanentproduktene.  Men ordet «permanent» er altså så belastende at det ikke brukes lenger.  

De fleste venninnene mine er kjøpesterke og normalt forfengelige, og bruker en betydelig pengesum på utseende sitt hver måned, men jeg kan ikke huske at noen av dem noensinne har utført en strukturending av håret.  Er det så at folk er blitt så flinke med rette- og krølltang at kjøpekrøller ikke er et alternativ lenger? Hva er det som skjer?

Antipermanent finnes fortsatt, da.

,

8 kommentarer

Sugemerket

Jeg har et sugemerke

Og det eneste som er mer patetisk enn en 30-åring med et sugemerke, er en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det.

Og det eneste som er mer patetisk enn en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det, er en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det og som ikke har gjort noe mer vovet enn et tungekyss som varte så kort at alle som ikke er meg, ikke en gang ville latt det telle.

Jeg har ikke engang en morsom historie om hvordan jeg fikk det, og jeg mistenker at du kanskje tror at jeg prøvde meg på en sånn overskrift-som-trekker-mye-folk-ting her, men jeg lover at det ikke er det som er motivasjonen.  Greia er nemlig at det eneste andre sugemerke jeg har hatt, fikk jeg da jeg var 19, og da var det allerede for sent.  Det var ikke kult lenger, bare flaut (er egentlig sugemerker noensinne kult, eller er det bare jeg som trodde de var det, da jeg aldri hadde noen da jeg var 14-15?), og jeg fikk ikke vist det eller fortalt det til noen.  Så jeg tar igjen nå.  Og det er enten dette, eller å flashe en puppen min på jobb, og jeg tror jeg har mer å tape på det siste der, så jeg går for denne løsningen.

Så får det heller være om det trekker lesere.

, , ,

21 kommentarer

Den blå mannen min

Sist jeg var hjemme fant jeg denne tegningen av en blå mann jeg laget på midten av 90-tallet.

Blå mann

Jeg har vel aldri vært noen stor kunstner, men jeg synes jeg var sånn passe flink til å tegne da jeg var 15-16 år. Jeg har også en Løvenes Konge-tegning fra den tiden, som også ser sånn noenlunde bra ut.

Sist jeg prøvde å tegne noe (Iversen som spiller fotball, av alle ting) viser det seg at utviklingen av tegneferdighetene mine har gått baklengs. Jeg tegner nå som en middels flink 6-åring. Når skjedde dette? Er dette noe alle opplever? Eller er jeg unik i min tilbakegang?

Den andre tingen jeg reagerer litt på er at den blå mannen leser en bok som – etter det jeg kan se – heter «Vitello» altså det italienske ordet for «Kalv». Hva har skjedd her?  Jeg pleide å ha masse symbolikk i tegningene mine, men jeg kan ikke fatte og forstå hva jeg har prøvd å formidle ved å tegne en blå mann som leser en bok som heter «Kalv».  Noen idèer?

6 kommentarer

Scenario 4: Du er forelsket i noen som «bare vil være venner»

Jeg har slått sammen to scenarier her.  Der hvor du har forelsket deg i en kompis, og valgt å ikke gjøre noe med det, for å ikke ødelegge deres «verdifulle vennskap», og det hvor katta er ute av sekken, og alt er greit, men like vel ikke.

En rask opptelling i går kveld viser seg at av de 8 store, dem jeg har vært hardt forelsket i over lengre tid, så har halvparten av dem vært av typen «veldig god venn».  Sånne som i tillegg til bare å være en person hvis selskap man trivdes i, var noen som gjorde hverdagen lysere, som man kunne gå til med problemer, og som man ville fortelle ting til når man opplevde noe morsomt.  Og dessuten er man forelsket i dem.  To av vennskapene røyk ene alene på grunn av mitt uregjerlige hjerte.  Da trodde jeg at det kom av at de ikke taklet at jeg var forelsket i dem, men i ettertid ser jeg at det like mye var min idiotiske oppførsel som resulterte i at vi ikke kunne være venner mer.  

Utgangspunktet er litt annerledes her, for du har to oppgaver å gjennomføre på en gang: bli uforelsket og bevare vennskapet.  Det skal kunne gå an.  Av de to kompisene jeg var forelsket i, hvor jeg ikke thrashet vennskapet, så opphørte det ene naturlig, da vi flyttet fra hverandre (dette var studietiden, hvor mange nye vennskap ble opprettet og døde.  Jeg var for lengst over ham, da vi mistet kontakten og at dette ikke stakk, tror jeg er uavhengig av at jeg forelsket meg i ham), og det andre eksisterer for så vidt fortsatt, bortsett fra at vi bor på hver vår kant av Europa, og ikke møtes ikke så veldig ofte.  Men når vi først møtes,  har vi en sånn sjelekonneksjen at det nesten er helt sykt.

*stirre drømmende ut i lufta noen minutter*

Uansett, jeg prøver å huske hva jeg gjorde forskjellig de gangene jeg mistet dem og de gangene jeg klarte å beholde dem.  Hvis vi utvider testgruppen til å omfatte mer kortlivede forelskelser, alt over sånne engangskrusjer som man plutselig kan få på hvem-som-helst, så viser det seg mer og mer tydelig at dette er helt tilfeldig, og at det hele er avhengig av omstendigheter, og hvor gjerne dere begge ønsker å fortsette vennskapet.

Sånn i utgangspunktet skulle man tro at fyllebetroelser av typen «ja, men jeg er jo så glad i deg» satte en effektiv stopper for vennskapet, men i vår testgruppe, som nå består av 6 personer, så er 5 av dem blitt utsatt av en særdeles usjarmerende fylle-Sonja, og 3 av dem tok det helt greit (jeg tror kanskje en av dem ble utsatt for en heller sjarmerende fylle-Sonja, så det skulle bare mangle at han ikke synes det var greit).  Men statistikk lyver, som vi vet (for ut fra denne testgruppen – skal vi følge statistiske resultater- så vil et vennskap kunne overleve at du sender kjærlighetsdikt til ham på lapper i timene, og det burde jo enhver, sånn rent logisk sett, skjønne at ikke er noen god idè), og jeg tror vi kan si at «snakke om følelsene dine i fylla» er en nei-nei i dette tilfelle.  Det vil ikke hjelpe deg å bli uforelsket heller.

En edruprat kan kanskje hjelpe, men jeg merker at jeg egentlig er litt imot det også, da det stort sett vil føre til at han føler seg ille til mote, og du bare vil få vondt av at han er så snill og forståelsesfull, og du kan ikke få ham, uansett hvor gjerne du vil.

Å dra inn en kamerat av ham/felles venn av dere, er heller ikke noen god idè, da dette vil sette kameraten i en ekstremt kinkig situasjon.  Da ville jeg heller gjennomdiskutert problemstillingen med en venn som du kjenner uavhengig av drømmemannen/bestekompisen.  Ja, der tror jeg vi har det, finn en venn, som ikke kjenner din utkårede så godt at han/hun vil føle seg forpliktet til å viderefortelle ting du sier, og snakk ut saken.  

Sorry – jeg vet veldig godt at dette er et av de verste tilfellene, og jeg har ingen fornuftige råd.  Men jeg håper don’tsene kan være til hjelp.

, , ,

3 kommentarer

Battle Beast/Scener fra et bofellesskap

 Jeg hadde kjøpt meg min første pc, og fått med et gratis spill; Battle Beast.
Vi var hvert vårt nusselige lille kosedyr, og vi skulle tydeligvis sloss mot
hverandre.  Vi skjønte det ikke helt, men vi hadde fått utdelt hvert vårt sett
med knotter, som vi trykket febrilsk på.  Kosedyrene våre dengte hverandre.
Jeg aner ikke hva han gjorde, han visste det ikke selv heller, men ved et
spesielt kombotastetrykk ble hans kosedyr forvandlet til en diger robotaktig
sak, med mye bedre våpen.  Vi lo så vi gråt mens roboten hans dengte kosedyret
mitt.

Etter hvert klarte jeg å oppgradere kosedyret mitt til robot, og var i stand
til å forsvare meg på samme nivå.

Først år senere så jeg ironien i det.

, , ,

1 kommentar