Djevelen videoblogger

Lyden og bilde er ikke helt synkront, fordi djevelen er for gjerrig til å kjøpe konverterings- og editeringsprogrammer.  Det eneste tidspunktet det er så merkbart at det er plagsomt er i begynnelsen av mime/dansenummeret, der det perfekt taimete sukket ser ut som det bommet fullstendig.

Jeg ønsker å presisere at jeg ikke er djevelen, og jeg ikke støtter hans syn på Yoga, feks.  Så lenge jeg slipper, så får andre gjøre som de vil.  Ikke vil jeg ha makrell i tomat-militsen etter meg heller.  Når jeg likevel lar ham videoblogge her, så er det bare fordi han ga meg sjela mi tilbake.  Og den trenger jeg.

En lystløgners bekjennelser (eller Sonjas Ordentlige Blogg – basert på en sann historie)

Jeg er en historieforteller.  Det har jeg vært så lenge jeg kan huske.  Jeg skrev ville stiler på barneskolen, og det var jeg som underholdt sovesalene med spøkelseshistorier etter leggetid på diverse skole og korpsturer.  Men mest av alt liker jeg å fortelle historier om yndlingstemaet mitt: meg!  At jeg har fått meg blogg er i så måte fryktlig hendig.   

En gang, da jeg var sånn rundt 15, sa søsteren min til meg: ”Folk liker veldig godt å høre deg fortelle, men de tror ikke på det du sier”.  Jeg ble helt satt ut.  Hva!?  Jeg løy jo ikke, alt jeg fortalte var jo helt sant.  OK, så la jeg til litt her og der, for å krydre historien, gjøre den mer lyttervennlig, og innimellom kunne jeg unnlate å fortelle ting, men, men, men (faktisk så fornærmet at jeg stammer skriftlig), jeg løy jo ikke.  Dette trodde jeg fullt og fast på i mange år, men i den siste tiden må jeg innrømme at, jo da, jeg lyver.  Om idiotiske, ubrukelige ting, som ikke skader noen, men de ganger ikke noen heller.

I går, for eksempel, fortalte jeg følgende lille hverdagsglimt til sjefen min:

”Da jeg gikk til jobben i morges, sleit jeg litt på glattisen, da kollega1 kom kjørende forbi.  Han stoppet og plukket meg opp, og kjørte meg de resterende 150 meterene til jobben, og slapp meg av rett utenfor inngangsdøra.  Der møtte jeg på kollega2.  Han spurte om jeg hadde overnattet hos kollega1 i natt. 

Jeg svarte bare at det hadde ikke han noe med”.

Greit nok, en passe morsom historie.  MEN.  Jeg sa jo ikke at det hadde ikke han noe med.  Det jeg sa var ”Busted!”, mens jeg gjorde en sånn darn-armbevegelse; med hånden knyttet, svingte jeg armen foran brystet (prøv det ut selv, så skjønner du hva jeg mener.  Eller bare lat som om du leser en Jo Nesbø-roman).  Nå er den oppdiktete reaksjonen min noen hakk morsommere enn den reelle, men er det nok til at det er verdt å bryte et av de ti bud for?  Jeg synes tydeligvis det.  Og ikke bare det, om jeg hadde fått gjort det på ny, så ville jeg gjort akkurat det samme.  Hva er galt med meg?

Og dere kan tenke dere.  Hvis jeg er sånn i real life, der folk kan ta meg, hvor mye må jeg da ikke lyve i bloggen min?  Jeg talte over.  Jeg fant syv ting som ikke stemmer helt overens med virkeligheten i de fem forrige postene mine, og da ble jeg så deppa at jeg sluttet å telle.  Og jeg angrer ikke videre på det heller (det eneste er at jeg skulle ikke ha brukt e-ordet om Paolo.  Det ble litt for heftig.  Men hvor gøy er en bloggpost som ”Paolo er en jeg var forelsket i da jeg var 14.  Vi sees nå og da, og har det fint sammen.  Jeg fikk en mail av ham i går, og det gjorde meg veldig glad”?  Nei, jeg kjenner det er viktigere for meg at bloggen min er underholdene enn at den er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten.  Tar jeg feil?

Og for de som måtte lure: Historien om Lise er sann, hun eksisterer, som flere i kommentarfeltet kan bekrefte.

 

 

Grå

Jeg er nå kommet til et vendepunkt i livet.  Det kommer litt tidlig synes jeg.  For tidlig, faktisk, så jeg klarer ikke helt å ta det alvorlig, og det er i det minste en trøst.  Men det er altså sånn nå, at jeg oftere må til frisøren for å farge håret, enn for å klippe det.  Det blir for grått før det rekker å bli slitt.  surefjes

Hvordan bli ukas skurk på 1-2-3

Det jeg liker best med igoogle-kalenderen min er denne knappen her:

Jeg er alltid bare ett tastetrykk fra å ha en skjult agenda.

Insektsskjærsilden

Insektsskjærsilden er en lang korridor, mer enn noe som helst annet.  Grunnen til dette antas å være at insektenes jordiske liv ikke akkurat er en meningsfylt eller lykkelig tilværelse, og insekter generelt er noen Jævler, som uansett ender opp i Helvete.  Skjærsilden blir således mer enn et ventested, det blir et hvilested mellom en heller begredelig tilværelse på jorden, og evige pinsler i Helvete.

I enden av korridoren er det to dører.  Den ene fører til Himmelen, den andre fører til Helvete.  Ved døra sitter det ei lus.  Lusa er den som holder styr på hvem som skal inn hvilken dør.  Vi kan godt kalle ham LuSankt Peter, om vi liker ordspill så godt at vi godtar selv de mest cheezye.  Og det gjør vi jo.

En dag, tidlig i mai i fjor, hadde det seg slik at to insekter hadde slått seg sammen nedover korridoren til de to dørene.  Det dør selvfølgelig titusenvis insekter hvert sekund, og det er en annen grunn til at skjærsilden deres er en lang gang, slik at de blir spredd utover og man skal ha tid til å lede dem inn rett dør…  Det der hang ikke helt på greip, gjorde det vel?  Det gjør sjeldent det når man blander fysikk og teologi.  Jeg tror vi går for at gangen er lang fordi Gud vil det sånn.  Dette er for øvrig også grunnen til at det ikke blir insektskork i den.

Men nå rotet jeg meg vekk, altså to innsekter; en tordivel og en veps.  De kom i snakk (kanskje ikke «snakk», per se, de kommuniserte nok slik som insekter flest kommuniserer -øhm…. ja… jeg har aldri har aldri vært noe god på biologi.  Jeg er ikke sikker at jeg er den rette til å fortelle denne historien.  Men jeg har en mistenker at om ikke jeg gjør det, som kommer det ikke til å bli gjort, så vi fortsetter.)  Det viste seg i alle fall at tordivelen hadde levd et ganske bra liv.  Han hadde vært en veldig snill tordivel, og gjort gode tordivelgjerninger dagen lang.  Vepsen, derimot, var selvfølgelig en skikkelig pøbel.  Han hadde i tillegg til å stikke alt og alle han kom over, unnlatt å betale insektsskatt, og var dessuten langt over gjennomsnittlig grådig, lat og hissig.  Og alle vet at en over gjennomsnittlig hissig veps ikke er noe særlig å ha med å gjøre.  

Når de nærmer seg enden av gangen blir de to insektene atskilt og tordivelen blir, som man skulle vente plukket ut til å komme inn i insektshimmelen.

Noe sånt som en uke senere, flakser tordivelen lykkelig rundt, og tar for seg av det som er (hvis dere tror det er mye melk og honning i menneskehimmelen, så skulle dere sett insektshimmelen!), og der – plutselig ser han vepsen.  Han flyr bort.

«Men hva i alle dager» kommuniserer han antennegnikkende (ja jeg har i mellomtiden bestemt meg for at insekter kommuniserer med antennegnikking) «hvordan kom du inn her?»

Vepsen smiler: «Du vet – kontakter.  Jeg kjente lusa på gangen»

(ved å lese helt hit har du indirekte sagt at du liker ordspill, uansett hvor cheezye de er, derfor må du godta dette som sluttpoeng.  God helg.)

Grader av flauhet i forbindelse med fyllekleptomani

Litt flaut: Å komme hjem med en splitter ny nisselue. Dette er egentlig bare moro, hadde det ikke vært for den lille stemmen i bakhodet som sier at han som sa det sikkert var greit at jeg tok lua, nok ikke akkurat var luas egentlige eier. Men jeg har nisselue nå, så det kan jeg leve med.

Middels flaut: Når man søndags kveld går for å hente mobiltelefonen og finner veska full av sjokoladen som ble servert på nachspielet. Særlig når man husker å ha tenkt «Jeg tror ikke jeg spør om jeg får ta med meg sjokolade, jeg bare sniker den ned i veska når ingen ser», og dermed antageligvis har satt opp det minst diskrete snikeuttrykket.

Veldig flaut: Når man mandag morgen, når man skal pakke kortholderen over fra selskapsveska til hverdagsveska oppdager at man ikke har èn, men to kortholdere liggende oppi der, og husker at man så en kortholder liggende på gulvet i garderoben, og bare gikk ut ifra at det var ens egen. Så finner man ut at den andre kortholderen tilhører den man har løpt etter store deler av kvelden og kalt «Freddy-my-love» (med en utrolig selvtilfredshet for det genialt uttenkte kallenavnet), og som man muligens også kan ha fortalt at man er forelsket i (uten å mene det) og innsett feilen dette innebærer, og moderert det med «jeg regner ikke med at det ikke holder lenger enn et par dager», og som man hadde vært helt ok med å ikke snakke med igjen før neste julebordet (men vi rocka dansegulvet da, i år som i fjor!)

Nisseluen og sjokoladen beholdes, men kortholderen er returnert.

DårligAnsiktsDag

I dag har jeg hatt en DårligAnsiktsDag.  Om det skulle være noe tvil: DårligAnsiktsDag er så mye verre enn DårligHårDag.  DårligHårDag lar seg tross alt temme med stylingprodukter og hårklemmer.  DårligAnsiktsDag er det liksom ikke så mye å gjøre med*.  Jeg har altså generelt dårlig vinterhud, og alle kvisers mor på kinnet.  Denne har jeg for sikkerhetsskyld stukket litt i med en knappenål i forsøk på å få ut talgen i går, og det er mulig at jeg gikk litt berserk med nålen, i fascinasjon over hvor dypt man faktisk kan stikke en nål inn i huden, uten at det gjør noe særlig vondt.  Nå må jeg betale prisen i form av et rart gult sår ved siden av kvisa.

Dessuten så forfalt vel egentlig mustasjefristen i går, og jeg angrer bittert på at jeg utsatte voksetimen hos hudpleien med en uke, for å få den tettest mulig opp til julebordet.  Jeg lurer på hvor lang tid jeg kan gå uten at noen merker at jeg ser ut som en 16 år gammel gutt, som lar ansiktshårene gro, i den tro at det ser ut som en bart.  Øyenbrynene begynner også å nærme seg 80-tallstilstander.

Denne helgen skal tilbringes innelåst i leiligheten med en papirpose over hodet.

*Da jeg skrev dette kom jeg på at jeg kunne jo bare kjørt på med sminke før jeg dro hjemmefra.  Det gjorde meg litt deprimert at jeg ikke hadde tenkt tanken før, jeg prøver jo å framstå som forfengelig her.

Se: Jeg kan også begå dødssynder

Jeg fikk ikke med meg første episode av Kristopher Schaus «De 7 dødssyndene» på torsdag, men jeg har hørt mye snakk om programmet i ettertid, og føler at jeg må opplyse om en ting: Man bryter ikke de syv dødssyndene. Man begår dem.

Jeg var dessuten på en måte litt forut for Kristopher med å begå døddsynder og offentliggjøre dem, selv om der han valgte å gjøre det i en tv-serie, så gikk jeg for å gjøre det i dikt. Og i langt mildere grad, vil jeg tro. Jeg begynte å å publisere dem her i bloggen, men ble ironisk nok overveldet av det jeg tror er «min» dødssynd Latskap, og gjorde den aldri ferdig. Det skal vi fikse på i dag.

De første ligger allerede ute:

1. Vrede

2. Grådighet

Grådighet

Dødsyndene dreier seg i bunn og grunn om grådighet; fråtseri er grådighet på mat, latskap er gårdighet på hvile, begjær er grådighet på kjødets lyster og sånn fortsetter det. Selve dødsynden Grådighet dreier seg om grådighet på penger. Nå er jeg så heldig at jeg aldri har vært verken ordentlig fattig eller ordentlig rik, og så lenge det holder seg sånn, så kommer ikke penger til å være noe viktig for meg. Min grådighet dreier seg derfor om grådighet på folk. (For tiden er det jeg er mest grådig på oppmerksomhet. Det er heldigvis ingen dødssynd, for da ville jeg i alle fall vært dømt til evig fortapelse.)

2. Avaritia – Grådighet

Vil ha deg
helt for meg selv

Hver gang jeg deler deg
blir du mindre virkelig

Det er mulig
jeg må
låse deg inne

Det får du tåle

Mine dødssynder

Jeg har ikke så mye å si for tiden. Men jeg vil ha oppmerksomheten som bloggingen gir meg (ingen kan si at jeg ikke er ærlig, jaffal), så jeg legger ut en diktserie om hvordan jeg begår dødsynder på nesten-daglig basis.

1. Ira – Vrede

Jeg hører
mine egne ord
og kjenner
dem ikke igjen

Logikk har aldri stoppet meg

Du vet hva du har gjort
(burde visst)

Din straff
er å se meg fråde

Da Oslo con furore