Bivirkninger

Jeg har problemer med at når jeg nyser så vibrerer tunga mi og slår gjentatte ganger mot baksiden av tennene. Så. I tillegg til forkjølelse sliter jeg nå med en mørbanket tunge. Er det normalt?

Russeknuter – nå også til hverdags

Russetiden, altså.  Mer bestemt på dette med knuteregler.  Man gjør ting som i beste fall er pinlige, og i verste fall svært smertefulle, og man gjør det frivillig, med glede, fordi det fører til at man får en liten plastikkdings eller tilsvarende, som man kan knytte i en snor i lua si.  Det vil si, man får ikke plastikkdingsen, man må anskaffe det selv, noe som er grunnen til at jeg kjøpte en hel pakke hundekjeks (Ikke blomsten, men kjeks for hunder) slik at jeg hadde en å henge i lua etter å ha krøpet rundt på en kafè og bitt en tilfeldig gjest i leggen.  Når jeg skriver dette kommer jeg nesten ikke over hvor idiotisk dette høres ut, og hadde det ikke vært for at jeg var en del av det, så ville det tytt spydigheter ut av alle kroppsåpningene mine nå.  Men.  Der er en liten bit med nyttig informasjon her:  av en eller annen grunn så gjorde idèen om denne lille plastikkdingsen kjipe ting mindre kjipe å gjøre.  Og det fikk meg til å tenke: Jeg gjør jo vanvittig mye nå også som er dritkjipt: jeg jobber overtid, jeg trener, jeg vasker og rydder (ikke så ofte, riktignok, men det skjer), jeg går til tannlegen, jeg river uønskede hår ut av hårsekkene sine med rå makt (og varm voks) og jeg spiser gulrøtter med dip når jeg egentlig vil ha chips og sjokolade (igjen; det skjer).  Så, hvis vi kunne innført en eller annen form for knuteregler for oss som ikke er russ, der vi kan ha en lue med dusk (det er uansett alltid greit å ha en unnskyldning for å gå med lue med dusk), og så kan vi være en gjeng eller en klubb (eller en religlion – den nye Kabala, liksom) (for jeg tror vi må være flere, jeg innser at det kan bli vanskelig å få dette til å virke om jeg gjør det alene), som fikk ting i dusken når vi gjorde bra ting, og på et eller annet tidspunkt når vi hadde gjort masse nok kunne vi få farge dusken i gull, og så kunne vi være den kuleste.  Det tror jeg hadde vært noe, det.

Alt jeg har å frykte er frykten selv

Jeg er en reddpyse.  Jeg er redd det aller meste, og litt til.  Ting jeg er redd for inkluderer (men begrenser seg ikke til) mørket, kjøre bil, at folk på gata plutselig skal begynne å skjelle meg ut, å ringe folk når jeg ikke vet akkurat hva jeg skal si, å invitere folk, å svare på radiokonkurranser, at noen skal gjemme seg bak i bilen min og drepe meg på vei hjem, alle aktiviteter som kan føre til at jeg faller og slår meg, å snakke for forsamlinger (hei! en normal, en), rulletrapper og at kjendiser på tv plutselig skal begynne å skjelle meg ut. 

Før var jeg stadig med på ting som gjorde at jeg satt bakerst med svette hender, og lurte på når dette her kom til å gå galt, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg kunne jo bare si «nei, det har jeg jo ikke lyst til», når folk ba meg gjøre noe jeg synes var skummelt.  Det var en åpenbaring.  En knute jeg hadde hatt i magen så lenge jeg kunne huske, løste seg opp, og jeg var fri.  

Men så begynte det å ta overhånd.  Jeg sluttet å gjøre ting som egentlig kunne være veldig gøye, men av frykt for at jeg ikke skulle få det skikkelig til, at jeg skulle drite meg ut, at folk skulle le av meg, eller Gud forby, slutte å like meg, så lot jeg som om dette var en sånn ting som jeg ikke syntes var noe gøy.

Tidlig i mai i år bestemte jeg meg for å slutte å være redd, og bare gjøre ting, og så fikk det stå til.  Det har stort sett gått greit.  Jeg har hatt det gøy, jeg har prøvd nye ting, og viktigst av alt; jeg er ganske sikker på at folk fortsatt er like glade i meg, som de var tidligere.

Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde tatt denne avgjørelsen, var at Kampen om Esquil satte i gang.  Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på denne, fordi… tenk om jeg svarte helt teit, og alle de andre deltagerne bare lo av meg, og at Esquil syntes jeg var idiot, og gjorde narr av meg og kastet meg ut av konkurransen (sånn før det var tid for roseseremoni) for å svare så dårlig.  Så kom jeg på at jeg jo hadde sluttet å være redd, og hev meg med.  Det gikk greit, da, jeg svarte bra en runde, og gikk videre, så svarte jeg dårlig og røyk ut.  Men det var gøy å være med, og å følge de andre deltagerne, og ingen gjorde narr av meg.

Dette ga meg blod på tann, så neste ting jeg villig kastet meg ut i var å kjøre bil i Tyskland.  For å sette dette i perspektiv, så synes jeg det er skummelt å kjøre bil i Stavanger.  Ofte må jeg be passasjerene mine holde kjeft, slik at jeg får konsentrert meg (noe som forvirret en amerikansk  venninne av meg veldig:  ”…but… there’s no traffic!?”), og Oslo sluttet jeg å kjøre bil i på slutten av nitti-tallet en gang.  Nå har jeg riktignok totalvraket bilen til mamma, skrapet opp bilen til stefaren min, og min egen bil er mer bunker enn glatt metall, så denne frykten er befestet i noe rasjonelt, men stort sett er det meg-mot-et-tre-i-skogen eller meg-mot-en-sving-i-veien som er problemet, så egentlig burde jeg være redd landeveiskjøring og ikke bykjøring, men det er nå en gang sånn det er blitt.  Jeg skulle altså til Tyskland, og der skulle jeg kjøre bil.  Jeg var fast bestemt på dette, og sikker på at det skulle gå bra (selv om, tenk om jeg kuttet av noen på Autobahnen, og de ble skikkelig sure, og synes jeg var teit og en dårlig sjåfør og straffet meg med uanstendige gestikuleringer?), utenpå var jeg i alle fall selvsikker.  Søsteren min ikke fullt så mye… Da hun tredje gang spurte meg ”Er du sikker på at dette går bra?  Du kommer ikke til å krasje?” (hun har thrashet minst like mange biler som jeg, og har omtrent like mye tiltro til min kjøring som hun har til sin egen) innså jeg at dette kom til å ende i krangel og sure tenners gnissel(!) bare jeg så vidt var borti en fortauskant.  Det hele endte med at kjæresten til broren min kjørte, og jeg var kartleser, noe som var en veldig takknemlig jobb, all den tid vi hadde GPS i bilen.
Sålangt altså:

Tøffe(!)Sonja – feigesonja 1-1

…fortsettelse følger

Tannbleking som kan drepe vampyrer

For 1 og ½ år siden bestemte jeg meg for å bleke tennene mine.  Jeg fikk støpt avtrykk, og tannlegen lagde en liten gummisak som passet perfekt til overgummen (? – det kan være jeg dikter opp ord her), og som jeg skulle fylle med en blank smørje som jeg skulle ha på mens jeg sov.  Hvis det berørte tannkjøttet mitt svei det, og jeg fikk jevnlig isinger i tennene, men jeg er villig til å lide mye mer for skjønnheten enn som så.  Etter endt behandling skal resten av smørja oppbevares i kjøleskapet for dette må gjentas hvert annet år, må skjønne.  Og pliktoppfyllende som jeg er, gjør jeg dette.  Har hele settet i kjøleskapet.  I samme hylle som hvitløken.  Så etter neste runde blir indianernavnet mitt enten  «Kritthvite Tenner» eller «Drepende Ånde.»