Laugen gjør verden til et bedre sted

Dette hendte en sommerdag midt i ferien i fjor. Vi var dratt for å quizze i parken. Jeg husker ikke hvor vi var på lockdowns og kohorter og alt dette her, men det var i alle fall lov til å møtes en gjeng utendørs for å grille, drikke øl og quizze. Vi filma scener til sommermusikkvideoen vår, på et tidspunkt tråkka jeg nedi et hull og velta, Laugen ble angrepet av en mygg og forsvarte seg på mesterlig vis på en visuelt morsom måte, som er så vanskelig å yte rettferd skriftlig at jeg har bedt Profesjonell Forfatter Linn Stømsborg blogge akkurat den episoden, Profesjonell Forfatter Linn Strømsborg var så sikker på at en sang ikke var Ephemeras Girls keep secrets in the strangest way at hun vedda ti øl og tapte, et veddemål hun fortsatt betaler for, og en fyr jeg ikke husker hvem var sa «Jeg husker ikke hva dette bandet heter noe med noen C-er og noe Cowboygreier», noe som var veldig morsomt der og da (Vi er nå over på en ny sang – en av CC Cowboys, ikke noe av Ephemera).

Så sa Laugen at Young Royals var en bedre TV-serie enn Skam, men at jeg ikke måtte sitere henne på det. Jeg har sitert henne på det mange ganger. Og det er litt derfor jeg blogger denne historien nå, som en slags kompensasjon. Men også fordi Laugen er et bra menneske som fortjener å bli hyllet.

Vi hadde en veldig fin dag. Og en veldig fin kveld. Men så måtte vi hjem. Det hadde blir mye øl og vin, og Laugen og jeg hadde ikke helt kontroll hvor vi var, men Profesjonell Forfatter Linn Strømsborg hadde en plan, og vi bare fulgte etter henne (selv om vi jo bor i helt forskjellige retninger. Jeg vet ikke helt hvordan vi tenkte at det skulle funke).

Vi kom oss opp på en vei, og der møtte vi en ung herremann, jeg tror ikke han sa hva han het, men han fortalte oss at han var 20 år gammel, og han hadde brukket ankelen, og at han hadde gått rundt i gatene i en time, men kunne ikke finne legevakten. Nå er ikke jeg lege, men jeg tror ikke man kan gå rundt i gatene med brukket ankel i en time, så det er mulig han overdrev for dramatisk effekt, men han hadde helt klart vondt, og når man har det vondt så trenger man gjerne litt drama, så det skal vi ikke bruke mot ham, men antageligvis var ankelen maks forstuet, og da er det likevel greit å ha en legevakt til å se på den.

Jeg blir alltid litt stressa når folk jeg ikke kjenner kommer og vil snakke med meg, så jeg holdt meg i bakgrunnen, men Laugen som den omsorgspersonen hun er, hun tar ansvar, og spør den unge gutten om hvorfor han ikke bare tar bussen eller en taxi til legevakta. Han sa han hadde prøvd det, men at han ikke hadde noen penger, så bussjåføren hadde nektet å ta ham med. På dette tidspunktet tar Laugen fram lommeboka si og henter ut to blanke 200-lapper, som en annen person på 90-tallet, og sier:

«Her, jeg har penger jeg. Vi skal ordne en taxi til deg». På dette tidspunktet har jeg også skjønt at den fremmede ikke er farlig, og at det riktige er å støtte og hjelpe ham, så jeg kimer i med et «Ja, dette kommer til å ordne seg» for jeg vil også være en snill og raus person.

Og som om det skulle vært regissert, så dukker det på dette tidspunktet opp en taxi. Laugen praier den ned. Den har riktignok folk i seg, selv om den har lys på taket, vi tror at han bare hadde med seg vennene sine på jobb, for han sier han kan kjøre unggutten til legevakta for 400 spenn. Gutten setter seg i taxien, taxisjåføren får penger, de kjører avgårde, og alt er bare fint og hyggelig.

Men et mysterium gjenstår. Hvor i alle dager kom alle disse pengene fra? Og det er mulig jeg burde innledet historien med dette, for det viser seg nemlig at en ukes tid tidligere så hadde Laugen funnet 600 kroner som lå på bakken, plukket dem opp, tatt dem med, og så øyeblikkelig angret på dette, for tenk om pengene tilhørte noen som trengte dem. I nesten en hel uke hadde pengene ligget og brent i lommeboka, og litt som Phoebe i Friends, som fant en tommel i en brus, gnagd på Laugens samvittighet. Og nå hadde det altså åpenbart seg en mulighet til å gi dem tilbake til universet. Og universet viste seg i dette tilfelle å være en 20 år gammel gutt med en hang til drama og en forstuet ankel.

Selv delte jeg bodylotion (se! Jeg er også fra 90-tallet. Jeg tror ikke egentlig det heter bodylotion lenger, men hva heter det?) med en dame i garderoben etter svømminga i går. Vi kan ikke alle være Laugen, men vi kan alle prøve å være litt mer som henne.

En SÅNN dag

I går var det toget jeg skulle ta til jobben innstilt. Det gjør ikke så mye, for det går jo et tog senere, men det var 15 minutter forsinka. Jeg stod ute i kulden i 25 minutter

Så nå var jeg kald.

På jobben skulle jeg i et møte, og jeg dro avgårde med firmabilen. Jeg bommet på avkjørselen fra motorveien (tok feil avkjørsel; kjørte ikke i grøfta) og havnet på en ny motorvei uten snumuligheter og havnet på Gardermoen. Da jeg endelig kom meg tilbake på rett vei visste jeg ikke lenger hvor jeg var og kjørte feil en gang til. Og det var helt og holden min skyld.

Så nå var jeg kald og irritert.

Jeg kom en halv time for seint til møte, et møte hvor oppdragsgiveren min var til stede for første gang, og han så meg komme dinglende inn, for så øyeblikkelig å forsvinne ut igjen, fordi jeg hadde glemt sånn parkeringslapp og så svare på spørsmål i hytt og pine vær fordi jeg var så stressa.

Så nå var jeg kald, irritert og uprofesjonell.

Tilbake på jobb laget jeg meg lunch; rett i koppen. Tidligere i uka har jeg prøvd meg på rett-i-koppen, og mislykkes totalt. Jeg prøver å ikke tenke for mye på hva det sier om kokkeegenskapene mine. Heldigvis er jeg ikke en som lar seg stoppe av nederlag, og full av pågangsmot ga jeg meg i kast med ukens andre rett-i-koppen. Mens jeg helte det kokende vannet over i plastikkbeholderen, glapp lokket, vannet traff det, og istedenfor å gå ned til cous cousen som det skulle, rant det utover hånda mi. Au.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell og brent.

Da jeg skulle hjem fra jobb, ble det litt som pre-ferie-travelt, så jeg rakk ikke toget jeg skulle ta, og kom for sent til en avtale med en venninne som jeg allerede to ganger i løpet av den siste uka har måttet avlyse avtaler med.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent og dust.

Vi var og svømte, venninna mi og jeg, og hårstrikken min røyk, jeg fikk krampe og shampo i øynene og jeg hadde glemt balsam, men det føltes så forutsigbart at jeg ikke lot meg hefte ved det.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust og blasert.

Etterpå dro jeg til en kompis hvor jeg var invitert til middag. Der var mange hyggelige mennesker , og vi diskuterte bøker, filmer og musikk og alt som er gøy. På et tidspunkt gikk jeg på badet og så meg i speilet. Fraværet av balsam hadde gjort håret mitt 80-talls!

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust, blasert og umoderne.

Så jeg dro hjem. Åpnet påskeegget jeg hadde fått av jobben min og spiste påskesjokolade og drakk whisky (whiskyen var min egen. Den kom ikke fra egget). Og tenkte at det hadde egentlig ikke vært en så ille dag allikevel.

Fear and loathing in Trondheim

(Overskriften er feil. Det kan virke som om jeg ikke har sett filmen i det hele tatt. Men den satte seg fast i hjernen min, og ville ikke gi slipp, så da ble det den.)

Det har vært en sånn helg som gir meg lyst til å skrive dagbok. Ikke blogge. Dagbok. Sånn skåret ned til benet, «så gjorde vi det, så sa han det». Ingen vittigheter, kun en nøyaktig gjengiving av hvert sekund slik at jeg aldri glemmer dem. Det var så gøy. Jeg dro tilbake til Trondheim og møtte de menneskene som jeg studerte sammen med, de som formet meg, de som fikk meg til å forstå at det gikk an at vennene mine likte meg. De som sakte men sikkert, fyllegrining etter fyllegrining, overbeviste meg om at jeg var et bra menneske. Og siden har jeg vært det. Men livet er livet, og livet tar tid, og man mister kontakten, og nå var det 12 år siden sist jeg hadde sett mesteparten, men alle var fortsatt helt like, fantastiske mennesker, og alle var lykkelige over å se hverandre igjen, og vi begynte vorspielet klokka 15:00, akkurat som ordentlige studenter, og holdt det gående til vi ble kasta ut fra nachspielet. Og det var så gøy. DET VAR SÅ GØY!

Men alle andre hadde noen. Menn. Koner. Barn. Og jeg er fortsatt bare meg. Og jeg snakker fort om romanskriving, reising og kortfilmlaging. Og har på forhåndsinnøvde vitser om at jeg skal gifte meg med Robbie Williams, og at jeg fortsatt synes det er litt flaut å snakke med gutter, og det er derfor jeg er singel, men det sitter liksom ikke helt. Jeg må finne en ny schtick. En ny unnskyldning. Et nytt argument som kan overbevise alle (også meg) om at jeg er lykkelig. Og for all del. Jeg har det jo gøy. Jeg avstandsforelsker meg, og har et rikt indre fantasiliv, jeg flørter på min klønete teite måte, og det er antageligvis bare jeg som vet at det er flørting jeg driver med. Men jeg er ikke ulykkelig.

Da jeg kom hjem logget jeg på nettdatingsiden og takket ja til dateinvitasjonen som jeg har ignorert, av grunner jeg ikke kan forklare for noen, men han mener at jeg virker useriøs (bare fordi det tok meg 3 uker å svare!) og trekker tilbudet sitt. Og det stikker litt, men mest av alt er jeg letta. For mennesker er så vanskelige ute i den virkelige verden.

Jeg har Squawken, da. Som jeg kan late som om er en pub, men som egentlig er et statusfelt på facebook som har vokst seg usannsynlig langt, og hvor jeg henger med de få vennene jeg har som fortsatt er single. Når også de gifter seg vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Mulig jeg drar på jordomseiling. (da har jeg i det minste noe å skryte av neste gang vi møtes)

Mulig comeback

Jeg har altså flyttet til Oslo. Det er rart. Med unntak av pianotragedien har alt gått smertefritt. Jeg sa opp jobben og fikk ny jobb (i motsatt rekkefølge), kjøpte og solgte leilighet (i den rekkefølgen), solgte bilen og kjøpte årskort til toget og har kastet alle grytene mine, fordi den nye leiligheten har induksjonskomfyr. De ordentlige vennene mine er blitt e-postvenner, og internettvennene mine er blitt ordentlige venner. Vi var i Berlin sammen. Internettetvennene (som nå er ordentlige venner. Det der kommer til å ta litt tid. Mest sannsynlig burde jeg kanskje ikke klassifisere venner på den måten) mine og jeg. Der lagde Lea, Thomas, Laugen og jeg  musikkvideo. Se her:

Youtube er forresten småfrekk med meg;

Jada, youtube. Videoen er heller ikke klippet spesielt godt sammen. Vil dere fikse det også for meg?

Og nå har jeg lyst til å begynne å blogge igjen. Vi får se hvordan det går. Siden jeg jo er ny til Bloggverden 2012, så setter jeg pris på tips om morsomme blogger som finnes der ute nå.

Blindtesting av cola

Lille Pernille og jeg har lenge, og da mener jeg skikkelig lenge, siden før Ylvis gjorde det med Davy Wathne, tenkt på å ta en blindtest av de forskjellige colaene, for å finne ut om vi egentlig drikker den colaen vi synes er best.

Lille Pernille er Cocacolicer til sin hals, og jeg er på Pepsi Maxen. Smaksmessig synes jeg jo sukkerbrus er bedre, men jeg har tatt det man kan kalle et livsstilsvalg, og definerer meg som lightbrusdrikker.

Vi fant fort ut at det ikke hadde for seg å kjøpe disse tullecolamerkene, men holdt oss til de to store; Coca Cola, og Pepsi. Dette dreide seg tross alt om å finne ut hvilken cola vi likte best, og det ville vært fullstendig krise, hvis den colaen viste seg å være brygget på et microbryggeri og kun selges på en Jokerbutikk litt utenfor Sandnes.

Jeg dro altså på til Rema 1000 med den pene kassamannen (som jeg ikke tror jeg har blogget om før, men som dukker opp i facebookstatusen min med ujevne mellomrom) og handlet inn følgende:

Boks coca cola

Glasssflaske coca cola

Plastflaske coca cola

Pepsi

Pepsi Max

Coca Cola Light

Coca Cola Zero

TabExtra

At det ble akkurat dette utvalget, skyldes at det var det de solgte på den Rema 1000-en. Jeg dro med meg flaskene (og boksen) hjem, sammen med 8 pappkopper. Pappkoppene ble merket med tallene 1-8 på undersiden, og stilt opp på benken. Bak hver kopp lå et papirark med bokstavene A-H på. En bokstav pr kopp. Lille Pernille forlot så rommet, og jeg fylte i forskjellig cola i de forskjellige koppene, og noterte meg hvilket tall som hørte til hvilken brus.

Så forlot jeg rommet, og det var Lille Pernilles tur. Hun byttet nå om på koppene, slik at de alle stod bak en ny bokstav, mens jeg hang opp noe tøy jeg hadde vasket. Nå visste altså ingen av oss hvilken cola var i hvilken kopp (jeg kom akkurat nå på en alternativ overskrift til denne posten; 2 girls 8 cups).

Og så begynte smakingen. Det som opprinnelig skulle være en blindtest for å finne ut hvilken cola vi likte best, utviklet seg raskt til en konkurranse om hvem som klarte å kjenne igjne flest colaer. Vi hadde skjema hvor vi fyllte inn hva vi trodde det var, om det var sukker i den eller ikke, hva vi syntes om smaken (tall fra 1-8). Så sprang vi rundt på kjøkkenet da, med alt for mange sugerør, og drakk av de forskjellige koppene, og noterte som gale.

Så var det klart for den store avsløringen, og resultatene var som følger.

Coca Cola er best; Lille Pernille likte best glassflaskecola, mens jeg likte den som kom fra boks(litt overraskende det der)

 

Vi klarte begge å korrekt identifisere hvilke av koppene som hadde sukkerbrus i seg, og hvilke ikke.

Jeg kan skille Pepsi og Pepsi Max fra tilsvarende Coca Colaprodukter, mens Lille Pernille korrekt kan identifisere Coca Cola fra plastflaske, glassflaske og fra boks (!)

Det var generelt en bra ettermiddag. Kan anbefale folk flest å blindteste mer enn hva de gjør i dag.

Topp 3 sitater fra gårsdagens Halloween-feiring

Dame1: Så kul maske du har!

Jeg: Ehh… det der er egentlig bare fjeset mitt…*

– – –

Dame2: Hva var det nå vi skulle løse igjen?

Dame3: Verdensproblemer.

– – –

Jeg: Jeg tror jeg elsker deg!

Mann1: Ja, det har du sagt før.

Jeg: NEI, NEI, nei, nei, nei, nei, nei! Jeg har sagt at jeg vil gifte meg med deg, og at jeg vil at du skal flytte inn hos meg, men jeg har ALDRI sagt at jeg elsker deg. (det hører til her at jeg har kjent Mann1 i ca 15 minutter på dette tidspunktet)

– – –

*Det skal sies her at Dame1 fulgte opp med at hun mente «veske» og ikke «maske». Og jeg hadde en virkelig kul veske (Jack Skellington-veska mi kommer virkelig til sin rett på Halloween), så jeg velger å tro henne, men et øyeblikk hadde vi virkelig en 80-talls-sit com.fornærmelse på gang der.

 

Bra kveld. Nå; noen tips på hvordan man får avtupert håret sitt? Sånn utover avsindige mengder med balsam?

Skryt av nærkjendisopplevelse, hårrekord og bil

Jeg var i Sverige i helga (Reisesvensken har gifta seg. Yay!), og her er noen av … vel, ikke høydepunktene, men … ting som skjedde.

Jeg satt ved siden av en kjendis på Arlanda dritlenge. Jeg aner ikke hvem det var, men hun hadde lyst hår og gitarkasse (med en gitar i, regner jeg med) som folk drev og snublet i, og det kom en fyr bort og spurte om autografen hennes.

Jeg har satt ny personlig rekord i antall fliseklemmer i håret samtidig (34)

Jeg har fått kjørt i (dvs sittet på i) en 1959 Impala. Jeg er ikke spesielt bilinteressert, men fy fasan! det der var kult.

SS Battle

Når synkronsykling er en etablert sport, så vil det vokse fram en avart. Den skal hete ss battle, og det skal være to og to lag som sykler mot hverandre, bokstavelig talt, det ene laget «angriper», og lager en formasjon, og det andre laget «forsvarer» og må komme opp med en matchende/bedre formasjon. Litt sånn street dance-aktig (eller sånn som jeg ser for meg at det er. Jeg vet vel ingenting om street dance). De store pengene vil fortsatt være i synkronsyklingsløpene, men det er battleutøverne som er de kule, som drar damene og røyker hasj i pausen (ikke det at jeg sier narkotika er kult. Det ville jeg aldri gjort!)

All kred for denne posten går til Nerdekollegaen, for å ha videreutviklet idretten. Jeg vurderer å lurer ham til å ha en egen spalte her på bloggen. Eller i det minste en egen tag. Ellers anbefaler jeg alle å gå inn på kommentarfeltet til den opprinnelige synkronsyklingsposten, hvor Engsmella kommer med sine innspill.

Jeg er dukkemesteren som bare trekker i tråden, og alle andre gjør arbeidet mitt for meg, uten at de merker det.

Dagstur til Kina

Dette har hendt sa langt: Jeg har tilbrakt en hyggelig langhelg med familie i Tyskland, og skal na videre til Sydney, hvor jeg skal vaere i to uker. Pa vei dit mellomlander jeg i Shanghai, hvor jeg har 12,5 timer foer flyet gar videre.

Jeg blir kjent med to tyske jenter pa flyplassen, som ogsa har ganskem ange timer til disposisjon i Shanghai. Vi drar inn til byen sammen – visumet som jeg sleit sa hardt med a fa tak i (jeg tror det burde ha vaert en bloggpost, men det ble det liksom aldri) viste seg a ikke vaere nodvendig for en dagstur… Etter en time pa t-banen kommer vi inn til sentrum. Der hopper vi pa en guidet busstur rundt Shanghai (det er med Big Bus Tour, som jeg ogsa har kjoert rundt med i London og Dubai. De holder til i 6 byer rundt om i verden, og na har jeg vaert med halvparten av dem. Synes det er litt artig). Det er en fin tur – litt kald, vi sitter pa taket, men vi far med oss mye.

Etterpa drar jentene tilbake til flyplassen, men jeg bestemmer meg for a bli litt lenger. Nar jeg kommer opp fra t-banen moter jeg pa en ungt kinesisk par. De spor meg hvor jeg kommer fra, vi snakker litt, og de inviterer meg med pa tesmaking. Jeg folger etter dem gjennom Shanghais gater, jeg lettere nervos – tenker pa advarslene jeg har fatt av kollegaer pa jobb om at jeg ikke ma bli Shanghaiet (de av dere som husker  haiker/oksemorder-historien min, kan tenke dere hva som gikk gjennom hodet mitt – jeg vil vel ikke ende opp med a matte skrubbe dekk pa en bat resten av livet!) (Kinerne hadde forresten aldri hort om uttrykket ”a bli Shanghaiet”, men de hade heller aldri hort om Elvis eller bokstaven Q, sa de om det), men vi ender opp inne pa et knottlite rom hvor vi far servert masse forskjellig te av en dame. Vi sitter pa stubber og smaker all slags te, og laerer hvordan man skal skille god te fra darlig te, jeg laerer a si takk og skaal pa kinesisk  og det er i det hele tatt veldig hyggelig. Det er grisedyrt, da, jeg blir ogsa overtalt til a kjope med noen tekopper, og betale litt for hun ene som er med, fordi hun er sa ung, og jeg ser for meg at det kinesiske paret, etter at vi skiller lag, loper tilbake til tedama, og de deler fortjenesten pa overprisingen. Hva vet jeg. Kanskje det bare er sa dyrt med te i Kina.

Etterpa drar jeg til museumet for byplanlegging, og ser pa hvordan Shanghai har vaert og kommer til a bli. Sa snubler jeg over et neglestudio, hvor jeg far ordnet meg en fransk manikyr. Jeg prover a si takk pa kinesisk til dama, men etter blikket jeg far a domme, er det mulig at jeg sier Skaal! istedenfor. Sa tar jeg tar t-banen tilbake til flyplassen. I stasjonen moter jeg en fyr fra Sor Korea, som sier at jeg ser ut som Askepott, og han ser ut som Mikke Mus, og jeg tror han blir litt snurt nar han ikke protesterer. Ikke vil jeg klemme ham heller, men jeg synes jeg har snakket nok med fremmede folk for en dag,  og jeg klemmer da for pokker ikke folk jeg ikke kjenner! Pa flyplassen spiser jeg middag, foer jeg tar flyet videre til Sydney.

Jeg lurer på en ting

Jeg er invitert i to middagsselskap denne helga. Så populær er jeg. Skjønt selskap og selskap, i kveld var jeg hos min venninne som vil bli omtalt som Lille Pernille her på bloggen, han hun er gift med lager Den Beste Pizzaen (som sykkelen, bare i pizzaform. Og spiselig). Jeg får komme og spise middag hos dem ca en gang i måneden, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg skulle ta med dessert. Jeg er ikke helt sikker på hvor den ideen kom fra; vanligvis spiser vi begge så mye pizza at vi blir liggende på sofaen og akke oss og se på søppeltv (evt en film, hvis vi føler oss høykulturelle) resten av kvelden. Ikke at jeg klager.

Men jeg hadde lyst på jordbærpai, og annonserte altså at jeg skulle ta med meg denne. Det føles voksent å ha med seg pai når man skal på middagsbesøk. Jeg hadde på meg skjørt også. Men ikke perler. Et sted må grensa gå.

Så dro jeg i butikken, da og skulle handle ingredienser. Der jeg møtte jeg han jeg skal spise middag hos i morgen. Han er på quizlaget mitt, og det er vi to, en skotte, en jeg spilte i korps med for 20 år siden, og kanskje en tysker, hvis han ikke er for fyllesjuk, som skal spise sammen i morgen. Jeg føler det er begynnelsen av en vits eller noe (en skotte, en tysker og en korpsmusikant skal spise middag sammen…). Quizkompisen min fortalte han hadde handlet gulrøtter og løk til morgendagens middag, og jeg fortalte jeg skulle handle ingredienser til desserten til middagen jeg skulle i i dag. Derpå falt det seg veldig naturlig å tilby seg å ta med dessert til ham også. Han takket ja. Sånn generelt råd, til folk som møter meg, og som ikke har lest bloggen min lenge nok, til å få med seg anti-matblogg-postene mine, hvis jeg tilbyr meg å lage ting og ta med, er det like greit å takke nei. Det blir sjelden bra. Jeg var litt tilstedeværende, da. Det skal være litt jordbærgele på jordbærpaien, men langt fra en hel pakke, så jeg tilbød meg å ta med resten av gelen i morgen. Strålende. Det går liksom ikke an å føkke opp gele (dette er ikke et frampek. Slutt å forvente at jeg skal føkke opp geleen, nå med en gang!).

Inne i butikken går det opp for meg at 3/4-pakke gele er litt lite til 3-4 voksne menn og meg, så jeg kjøper med en liten sjokoladepudding og vaniljesaus i tillegg. Når jeg kommer hjem, koker jeg opp vann til geleen, og lager meg suppe av noe butternut squash-rester jeg har liggende (jeg aner ikke hva butternutsquah heter på norsk, men det er en penisformet (seriøst, med baller og alt, jaffal hvis man skal tegne den todimmensjonalt. I tillegg er den hudfarget utenpå) søtpotet/kårabibastard med gresskarkjerner. Jeg har ikke peiling, jeg trodde det het vintergresskar, men jeg tror jeg tok feil. Jeg har allerede brukt alt for mye tid på en grønnsak som smaker sånn passe, og som helt sikkert er grisedyr. Suppa ble helt fantastisk, da, men det er en annen historie. Så lager jeg paibunn og steker den mens jeg spiser suppa. Etter at jeg har spist suppa er jeg fortsatt ikke helt mett, og det lukter deilig pai i hele leiligheten. Så da spiser jeg opp hele sjokoladepuddingen jeg egentlig skal ha til dessert dagen etter. Det syntes riktig i øyeblikket.

Når paibunnen er sånn noenlunde kald, har jeg på vaniljekrem og oppskårne jordbær. Det ser overraskende bra ut. Så heller jeg på gelesaft(? Hva heter gele før den er stivnet?) Den renner rett ned i paien, og legger seg ikke fint oppå, som det står i oppskriften at den skal gjøre (i oppskriften står det riktignok også at man skal vente til gelemassen (?? igjen…) har stivnet litt før man begynner å helle, men på grunn av litt dårlig planlegging, har jeg ikke tid til dette. Jeg heller istedenfor på litt mer gele. Den forsvinner også. Jeg gir opp, og heller resten av geleen i en glasskål som av en eller annen grunn er gigantisk. Det er en knapp 1/2 gelepakke igjen. Det ser helt latterlig ut. Det er liksom en bitteliten klatt med gele i bunnen av skåla. Jeg vet ikke om jeg kan ha med meg dette som dessert. Sjokoladepuddingen har jeg jo spist opp. Så nå har jeg plutselig ingen dessert. Men. Jeg har nok ingredienser til å lage enda en paibunn, litt ferske jordbær og noen frosne, og nesten en liter vaniljesaus.

Mitt spørsmål er: er det noen måte å lage vaniljesausen om til vaniljekrem, slik at jeg kan lage en pai i morgen også?

(Jeg klarte forresten bare 2 pizzastykker, mot normalt 4 (3 hvis jeg velger å ikke overspise. Hva? Det har hendt), før jeg hadde så vondt i magen at jeg måtte legge meg på sofaen og ikke røre på meg på en time. Det der sjokoladepuddingstuntet anbefales ikke. Jeg tror jeg er laktoseintolerant eller noe.

Jordbærpaien ble forresten fantastisk.)