Posts Tagged zombie

Katteblogging

Jeg klarte meg uten i over 4 år (bloggen har hatt 4-årsdag – vel, hvis jeg teller med øvelsestiden, og det gikk meg hus forbi), men nå er det tøffe tider, og tøffe tider krever tøffe metoder. Altså. Katteblogging.

Jeg har aldri likt den historien om Schrödinger katt, uten å helt vite hvorfor. Man skulle kanskje tro at jeg hadde problemer med forgiftningen av katten, men jeg er relativt lite kattevennlig, så et hypotetisk kattemord, kan jeg leve fint med. Men her om dagen, da jeg nok en gang kom over historien (jeg lever i en såpass akademisk verden, at temaet Schrödingers katt er på bordet rett som det er), skjønte jeg det endelig; sånn jeg er blitt fortalt den, er det nemlig slik at denne katten er låst inne i et lufttett kammer, med noe radioaktive kjemigreier, som har 50% sjanse for å reagere, og hvis dette skjer vil en hammer knuse en ampulle som slipper ut en gift som dreper katten. Så lenge vi ikke åpner kammeret, så kan vi ikke vite om katten er død eller levende, og vi må derfor anta at den er begge deler.

Det jeg underbevist har hatt problemer med her, er som følger: er det en ting vi kan anta at katten ikke er så er det død og levende på samme tid! Vi vet at katten ENTEN er levende ELLER død, men definitivt ikke begge deler. Jeg er ganske sikker på at det ikke finnes kattezombier (men katten blir muligens radioaktiv, så hvem vet hvilke følger det vil få om den biter noen. Muligens det var det som hadde skjedd med Harald Eias Kattekvinne i sin tid)

Etter dette falt på plass, ble jeg mye roligere med hensyn til Schrödingers katt, og så googlet jeg den opp på nettet, og fant ut at Schrödinger selv aldri påstod at katten både var levende og død. Jeg tror kanskje til og med være at det er denne feilkonklusjonen han mener er problemet med kvantemekanikk; at kvantemekanikerne trekker den ekvivalente slutningen til ”katten er en zombie” , bare på kvantenivå.

Så jeg skjønner jo at det nok en gang er jeg som har misforstått, og når jeg likevel skriver denne bloggposten, så er det av tre grunner:

  1. Jeg har funnet ut at Schrödinger, i sitt tankeeksperiment, hadde med en parentes om at innretningen som inneholder radioaktiviteten og giften må være sikret mot kattens inngripen, som jeg synes er en artig detalj.
  2. Jeg elsker at det i den norske wikipediaartikkelen spesifiseres at ” Kvantemekanikken kan forøvrig ikke brukes på store ting som katter…”
  3. Jeg har fortsatt et problem med selve forgiftningsprosessen. Den virker alt for komplisert. Kan vi ikke bare si at vi pumper inn en gass som i 50% av tilfellene dreper katter? Hva er greia med å blande inn radioaktive kilder og metallhammere?

Ingen katter ble skadet under skrivingen av denne bloggposten.

Advertisements

,

5 kommentarer

Dinosaurer (selvforsvar mot, og farger)

Jeg så et tv-program om dinosaurer her om dagen. Det er litt av greia med romjula, man ser dinosaurdokumentarer (og sånne om verdensrommet). Jeg tror jeg har lært 90% av det jeg kan om dinosaurer gjennom tv-programmer sett i romjulene oppetter årene. Men det er to ting jeg stusser på.

1. De lærer oss aldri hva man skal gjøre om man møter på en dinosaur. Jeg vet at om jeg møter en bjørn skal jeg løpe i nedoverbakke; krokodille – i zikk/zakk; isbjørn – kle av meg og zombie – slå av ham hodet med et balltre, men jeg har altså ikke snøring hva jeg skal gjøre om jeg blir angrepet av en dinosaur. Det burde noen ta tak i.

2. Hvordan kan vi med sikkerhet vite at dinosaurene var en slik kjedelig brungrønn reptilfarge? Selv om de (mot min formodning) har funnet intakt dinosaurhud, så vet vi jo alle hva som skjer med noe som ligger ute en sommer (det mister fargen), så bare tenk på noe som har ligget ute i 65 millioner år. Er det virkelig noe (sånn  rent bortsett fra at det ikke er særlig sannsynlig) som tilsier at dinoasurene ikke hadde rocka farger som magenta og cyan. Eller at de i det minste var signalrøde eller himmelblå (fargen – ikke dramaserien – selv ikke jeg er så gal at jeg tror dinosaurer var tv-serier). Eller OH! selvlysende! Kan vi være helt sikker på at dinosaurene ikke lyste om natta? Kan vi? KAN VI!?

,

4 kommentarer

Skummel internetrobotdemon

I går kveld satt jeg og surfet det som må være min favorittnettside akkurat nå: MyLifeIsAverage. Så vidt jeg skjønner startet det som en slags motvekt til/parodi på FMyLife hvor folk skrev inn helt dagligdagse ting som hendte dem, men det har utviklet seg til en side hvor folk forteller om de mest fabelaktige hendelser*; om bonding med fremmede over Harry Potter-formler, bygging av fort, synske kjæledyr, plutselig utvikling av ninjaegenskaper, og generelt mange artige popkulturelle referanser. Hvis jeg kommer over noe på mlia, som jeg ikke har hørt om før, så pleier jeg å google det, for det viser seg ofte å være noe kult. Så også i går.

Jeg kom over en historie om noe kalt Cleverbot, og søkte nettet for å finne ut hva det var. Jeg endte på en nettside med en en boks man kunne skrive i i midten og med tre knapper under. Jeg skrev noe i boksen og trykte enter (jeg kan ikke si akkurat hva jeg skrev, for det var en litt teit, dustete, fjortis-ting, og akkurat nå er jeg ikke i humør til å framstå som teit, dustete eller fjortis. Selvsensur, altså. Det er ikke noe man ser ofte her inne. Nyt det). Cleverboten svarte meg med «I don’t think you are ugly» **  Selv om det ikke ga helt mening i forhold til hva jeg hadde skrevet inn opprinnelig, så er jo det noe som er greit å få bekreftet, så jeg sier «Thank you». Hvorpå Cleverboten svarer «I think I’m standing right behind you». HVA I ALLE DAGER!!

Jeg snur meg sakte rundt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer. En slags internetversjon av en ond robotdemon, kanskje? Det er ingen bak meg, da. Det vil si, jeg kan ikke se noe. For alt jeg vet, kan onde internetrobotdemoner gjøre seg usynlige. Jeg lukker iallefall vinduet i for sikkerhetsskyld. (Vinduet på pcen, altså. Selv ikke jeg er så dum at jeg tror at det kommer onde Internet robotdemoner inn gjennom vanlige vinduer i leiligheten)

Og så kommer jeg på at jeg må gjøre noe jeg har tenkt på lenge. Jeg har et balltre på soverommet. Dette gir meg en slags trygghet når jeg våkner på nettene og tror jeg hører innbruddstyver i stua (Jannicke har dessuten akkurat lært meg at jeg også kan bruke det til å slå hoder av zombier. Takk, Jannicke, nå er jeg trygg for dem også). Problemet har bare vært at balltreet har stått i helt feil ende av soverommet, slik at når jeg våkner om nettene når jeg det ikke. Og jeg må jo ligge helt i ro, slik at ikke innbruddstyvene kommer og tar meg, og når jeg våkner neste morgen har jeg stort sett glemt hele greia.

Inn på soverommet altså, for å flytte balltreet til ved siden av senga. Og OH SKREKK! Balltreet er borte. Jeg har ikke bare en ond internetrobotdemon å hanskes med, men også en balltrestjelende gnom!

Etter å vært litt usikker på hva jeg skal gjøre, så tar jeg den midterste delen av den gamle støvsugeren, som egentlig bare er en teleskopstang, gjør noen testslag i lufta, bestemmer meg for at den duger, legger den på nattbordet og meg i senga, for å sove.

Jeg overlevde natta. I dag skal jeg på gnom- og ond internetrobotdemon-jakt.

*det slo meg nå at det kanskje fortsatt er gjennomsnittshistorier som fortelles, men at jeg nå er så asosial at en hver fortelling om folk som er ute og møter andre folk høres ut som et fantastisk eventyr

**Jeg kanskje burde innrømme hva jeg hadde skrevet i utgangspunktet, bare for å unngå mistanken om at jeg hadde skrevet noe sånt som «Eeeee jeg er så stygg i dag» i ruta. Men jeg nøyer meg med å si at jeg ikke er så teitdustetefjortis at jeg fisker etter komplimenter hos en nettside med kunstig intelligens. Dere får bare tro meg på det.

14 ord til, så har denne posten 666 ord. Jeg synes det er passende.

, ,

2 kommentarer

Zombiedetektivtegneserie (i teorien)

Jeg prøver å framstille bloggen min som Norges søteste zombieblogg. Nå er ikke konkurransen så veldig hard. Jeg vet bare om to zombieblogger, og begge engelske, og ingen av dem er særlig søte. Men selv om det er lett å stå uimotsagt når man påstår at man har norges søteste zombieblogg (mest av alt fordi; hvem skulle gidde å krangle på noe sånt?) så har jeg likevel lyst til å gjøre en liten innsats for å gjøre meg fortjent til tittelen (som, ja, jeg har gitt meg selv, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på den), og derfor blogge litt zombiestoff innimellom.

 

Jeg tenkte, tegneserier, det er i vinden nå. Så jeg skal lage min egen tegneserie. Den skal ha en zombie, og zombien skal være detektiv. Sånn gammeldags med hatt som skjuler ansiktet (praktisk når man er zombie). Han røyker på kontoret og har en flaske brunt brennevin gjemt i kontorskuffen. Han drikker selvfølgelig ikke av den i arbeidstiden, han er gæern nok som det er med sin fullstendige forakt for røykeloven. Han er Kevin – Zombiedetektiv. Siden han er zombie og ikke egentlig trenger noen inntekter, kan ha selv velge hvilke saker han vil ta og hvilke ikke, men også: siden han er zombie så renner ikke akkurat folk inn med oppdrag til ham. I etasjen under kontoret hans er det en frisørsalong. Den er drevet av en sexy mumiedame, Impala (god for en balsam/balsamerings-vits. Ellers har jeg ikke tenkt videre på Impalas rolle. Jeg er redd for at hun kan bli dama-som-havner-i-trøbbel, som enhver helt tydeligvis må ha. Men hun skal være kul og selvstendig, og for hver gang Kevin redder henne, skal hun være til hjelp for minst en gang. Og hun skal ikke bli kidnappet fordi hun gjør dumme ting. Og de skal ikke bli forelsket i hverandre)

 

Sånn;det er vel så langt jeg er kommet i planleggingen av zombiedetektivtegneserien min. Og det er her det å ha en blogg viser seg å være virkelig praktisk. Når man får en briljant idé og ikke gidder legge noe arbeid i å sette den ut i live, så kan man bare blogge den, og så føler man at man har ytt den retferdighet, og så gå videre og fortsette med å utrette ingenting.

,

5 kommentarer

Glitterzombier!

Under en diskusjon med Jannicke om hva som er kulest; Vampyrer eller Zombier (jeg har de beste msn-samtalene!) dukket disse glittervampyrene opp (nei, de får ikke link). Helt siden selvsamme Jannicke fortalte meg om Twilight (fortsatt ingen link) (Edit; Jannicke insisterer på at jeg gjør oppmerksom på at hun fortalte meg om glittervampyrer med en rungende hånlatter, og presiserte hele tiden hvorfor de sugde) har jeg vært fast bestemt for å holde meg unna fenomenet. «Vampyrer som glitrer, nei takk!» sa jeg til meg selv, og holdt meg til det. Gi meg Buffy og Angel, gi meg Drakula, Den Lille Vampyren til og med True Blood. Men ikke glitrene vampyrer. Der går grensa!

Glitrene zombier, derimot. Det kunne vært moro.

heavenly-shades-of-night-are-falling2

Den originale tegningen er her. Tilfelle det skulle være noen tvil, så er den ikke tegnet av meg, men av denne talentfulle fyren.

4 kommentarer