Hun

Hun gikk i klassen under meg, hadde alt for mange navn, veldig kristne foreldre og var litt rar. Jeg var også litt rar, men hadde en fordel: i min klasse var alle litt rare. I hennes klasse var det de kule som regjerte. I min klasse ga det mer kred å være morsom. Jeg er veldig takknemlig for det.

Jeg konfirmerte meg et år for sent. Jeg dro på konfirmasjonsleir med en klasse hvor jeg nesten ikke kjente noen (vi var ikke en større skole enn at jeg visste hvem de fleste var. Og alle visste hvem jeg var, på grunn av en episode i 5. klasse som jeg lenge trodde skulle ødelegge hele livet mitt, som jeg kom over i 22-årsalderen, men som jeg fortsatt ikke liker å snakke om), og hvor halve klassen bestod av de kule og resten prøvde å være som dem. Jeg ble igjen etter kursene og lekte djevelens advokat (mer bokstavelig enn vanlig, men ikke på ordentlig, selvfølgelig) med presten, fordi jeg synes det var interessant. De kule ville ikke ha noe med meg å gjøre.

Jeg var snill. Jeg håper jeg fortsatt er snill, men da var jeg på grensen til dumsnill. Bortsett fra at jeg var klar over det selv, og jeg mente at det eliminerte «dum»-delen. Ikke alle var enige. Da Hun kom bort og snakket med meg, snakket jeg tilbake. Jeg synes Hun var rar (hun skrev en hilsen til meg/dagboknotis bakerst i bibelen min, for pokker!), men jeg antar det var bedre enn å henge med de som synes jeg var rar.

Noen uker senere var vi på ungdomsklubb. En av de kule kom bort til meg og sa at Hun ville snakke med meg. Jeg antar at Hun trodde vi var venner nå. Hun var blitt forespurt om Hun ville holde et danseshow, og Hun hadde svart at Hun ville det, under forutsetning av at jeg også var med. Synkrondansing? Kult. Ikke kult-kult, men kult. Jeg likte det. På barneskolen drev vi med det. En stund hadde vi en can can-klubb (som egentlig ikke har noe med saken å gjøre, jeg hadde bare lyst til å nevne at jeg var med i en can can-klubb på et tidspunkt), og jeg var som sagt snill, så jeg ble med for å snakke med Henne. Det viste seg at Hun ikke hadde tenkt at vi skulle øve inn noe synkron-nummer, vi skulle bare danse sånn vanlig fram-og-tilbake-med-føttene-dans som vi gjorde på ungdomskolen, og så skulle de andre se på oss. Jeg var snill. Jeg var litt rar. Men jeg var ikke stokk dum. Jeg sa at det ville jeg ikke være med på. De kule prøvde å overtale meg. De ville ha danseshow, men jeg stod på mitt. De gikk tilslutt for å overtale Henne til å gjøre det alene.

Jeg husker ikke hvilken sang Hun danset til, men dette var tidlig 90-tall, så det kan ha vært Roxette, Mr Alban eller Snap! Garantert noe fra en Absolute Music-CD. Det var mørkt, med røde og grønne diskolys, og av og til sånne hvite blinkende, som gjorde at det så ut som om Hun var i slow motion. Hun flyttet den høyre foten mot høyre, og den venstre foten etter. Så flyttet Hun den venstre foten mot venstre og den høyre foten etter. Armene bevegde seg tilsynelatende uavhengig av dette, med håndflatene ut mot oss. Hun var i takt med musikken. Det var på ingen måte noen dårlig dans. Men den var langt fra bra nok til å fremkalle den ekstatiske begeistringen som publikum i rommet utviste. De stod i ring rundt henne og klappet og hoiet. Jeg så Han Jeg Var Forelsket i le begeistret (han var ikke en videre sympatisk person, så dette var ingen overraskelse). Da Hun tok av seg genseren (Hun hadde selvfølgelig en bluse under) og svingte den over hodet sitt, før Hun kastet den i et hjørne, var stemningen så høy at taket holdt på å lette (og vi var i kjelleren!).

Jeg lurer av og til på om Hun skjønte det kanskje allerede da; at de lo av Henne, og ikke med Henne. Eller om det gikk opp for Henne senere, at det ikke hadde vært en danseoppvisning, men et freakshow. Eller om Hun fortsatt den dag i dag, ser på det som et høydepunkt; den kvelden hun fikk opptre på ungdomsklubben, og alle heiet.

Jeg tenker ikke på hva det betydde at de spurte om jeg ville danse sammen med Henne.

Advertisements

,

  1. #1 by glimtvis on 8 februar 2010 - 1:58 am

    Jeg vet ikke, men jeg synes dette er en forferdelig historie. Ikke minst på grunn av mtåen du omtaler henne på. Konsekvent med stor H.

    Kanskje det har noe med hvordan _jeg_ leser «Henne» med stor «H» i en tekst? For meg legger du her opp til O’ Store Møte. Og kanskje var det også det?
    Men når jeg leser dette får jeg følelsen av at du fortsatt ler av henne og ikke med henne – og i det hele tatt fortsatt forsøker å berge ditt eget skinn…?

    Synd at jeg først kommenterer hos deg nå,når jeg har noe negativt fore…men vil bare likevel si at jeg har fulgt bloggen din anonymt over lengre tid. En form for sporadisk underholdning.
    Men denne gangen ble jeg faktisk indignert.
    Kanskje over formen, hva vet jeg?

    Kan hende jeg bare er i et dårlig lune…men det teller likevel, hva? 😉

    glimtvis anonym 😉

  2. #2 by Iversen on 8 februar 2010 - 11:52 am

    Glimtvis: Jeg klarer ikke helt å se hva ved teksten som tilsier at Sonja ler av denne «Henne»?

  3. #3 by slikejenter on 8 februar 2010 - 1:41 pm

    Å ubarmhjertige tenåringstid… trøsten får være at hvis den ikke tok livet av oss gjorde den oss (både henne, deg og meg og alle andre) sterkere. Eller mer reflekterte, i alle fall.

  4. #4 by Sonja Dadam on 8 februar 2010 - 6:31 pm

    Hei Glimtvis. Velkommen til bloggen. Selvfølgelig teller det, og det er greit å ikke like, men jeg kan jo prøve å forklare hvorfor jeg har tatt de valgene jeg tok.

    Som Iversen sier, jeg lo aldri av henne. Jeg synes veldig synd på henne, noe som kanskje var vel så nedlandende, og jeg var livredd for at folk skulle tro at jeg likte henne, og at det skulle gå ut over den lille sosiale statusen jeg hadde. Det er kanskje det du har lagt merke til i teksten her?

    Hun med stor H var rett og slett en måte å skille henne ut på – i begynnelsen var det litt flere folk med i historien, og da var det viktig at det kom fram når jeg snakket om henne, og når jeg snakket om de andre. Jeg endte med å fjerne de andre/omtale dem som «de kule», og ser nå at det kanskje kunne være vel så forståelig uten stor H. Jeg vet ikke hva du mener med O’ Store Møte.

    Det meste jeg skriver i denne bloggen er ganske… lett fordøyelig, så det er litt fint når folk tar meg på alvor når jeg skriver ting som dette.

    Iversen: Tusen takk for at du passer på bloggen min når jeg ikke er her.

    slikejenter: Ja. Jeg merker jeg er glad jeg er ferdig med det der. Jeg prøvde å finne henne på facebook nå, men jeg husker bare ett av mellomnavnene hennes (og ikke for- og etter-) så det ble litt dødfødt. Men jeg satser på at hun har det greit nå.

  5. #5 by glimtvis on 8 februar 2010 - 11:35 pm

    Hei igjen! Og takk for velkomst!

    Som sagt, det er meget mulig det er måten _jeg_ leser på som gjør at jeg spontant reagerer – altså jeg kunne like godt latt være å kommentere.

    Dessuten kan jeg med fordel lese teksten flere ganger, uten å behøve å legge godviljen til engang, og se at jeg antakelig flisespikker.

    Igjen – en helt spontan reaksjon!
    Det kommer helt sikkert flere…på upassende steder, til upassende tider.

    Tenåringstid er forøvrig noe de fleste kan gjenkjenne, både med bismaken og søtsmaken. Det var kanskje begge deler du ville syne frem, og i etterkant har jeg ingen probllemer med akkurat det.

    Bør vel kanskje også presisere at jeg ikke analyserer bloggtekster i det vide og brede – tvert i mot! Men det er mulig jeg skulle begynt med det? I allefall før jeg kommenterer, så lenge Iversen passer på 😉

    glimtvis

  6. #6 by Iversen on 9 februar 2010 - 12:58 pm

    Nå som jeg har robotstøvsuger har jeg jo ikke annet å ta meg til… 😀

  7. #7 by camilla76 on 9 februar 2010 - 1:36 pm

    Jeg fikk vondt i magen når jeg leste dette, og kanskje enda mer dårlig samvittighet for å ha vært en forferdelig ungdom. Veldig godt skrevet, syns jeg!

  8. #8 by Sonja Dadam on 9 februar 2010 - 4:31 pm

    Glimtvis: jeg synes det var helt ok at du kommenterte som du gjorde. Det fikk meg til å tenke gjennom teksten min, på en måte som jeg ikke ville gjort ellers.

    Iversen: Jeg liker det når du passer på i kommentarfeltene. Du kan jo begynne å ta betalt for det, og omtale deg selv som Don Iversen.

    camilla: Takk skal du ha. Jeg tror alle var litt grusomme på den tiden, nettopp fordi alle hadde det litt grusomt.

  9. #9 by Thomas Misund on 10 februar 2010 - 3:29 am

    Iversen: Funker den?

  10. #10 by Thomas Misund on 10 februar 2010 - 3:30 am

    Notify me of follow-up comments via email, ja, nå skal jeg huke av.

  11. #11 by iversen on 12 februar 2010 - 4:25 pm

    Thomas: Funka som faen, men vi har ennå ikke giddet å faktisk se den i aksjon. 😀

  12. #12 by Sonja Dadam on 13 februar 2010 - 11:37 am

    Jeg synes det er dårlig gjort å snakke over hodet på meg i mitt eget kommentarfelt!

  13. #13 by Thomas Misund on 13 februar 2010 - 2:51 pm

    Hvordan kan dette være over hodet på deg? Hm. Jeg kan jo prøve å forklare:

    Ivers har en robotstøvsuger, som nevnt over her. (Det er en sånn liten sak som ruller rundt og plukker opp støv mens du gjør helt andre ting. Kan kjøpes bl.a. på Clas.) Siden jeg veit at den er ganske ny, lurte jeg på om den var flink.

  14. #14 by Sonja Dadam on 14 februar 2010 - 12:26 pm

    Hihi – det var noe helt annet enn det jeg trodde foregikk (jmfr også kommentaren min i Iversens blogg). Av og til lever jeg i en parallell virkelighet. Jeg vet – det burde ikke gå utover dere.

  15. #15 by EliseT on 14 februar 2010 - 6:53 pm

    jeg føler meg skikkelig smart når jeg skjønner mer enn sonja!

  16. #16 by Sonja Dadam on 15 februar 2010 - 6:16 pm

    Det var en fint kompliment, EliseT, takk skal du ha. Dessverre må jeg informere om at jeg er skikkelig dum for tiden. Det er ikke den første blemmen av denne typen gjort denne måneden.

  17. #17 by Sonja Dadam on 15 februar 2010 - 6:17 pm

    …. og jeg klarte nesten det med at kompliment er et hankjønnsord…

  18. #18 by glimtvis on 16 februar 2010 - 11:33 am

    Jeg må innrømme at jeg lurte på om roboten fungerte, men siden det var Iversen sin, turte jeg ikke spørre!
    Men siden jeg nå har vedkjent meg min frykt, kan jeg også si at jeg ikke heller har lest den aktuelle kommentaren spesielt nøye, så det kan være det er snakk om noe helt annet 😉

  19. #19 by Sonja Dadam on 16 februar 2010 - 8:42 pm

    glimtvis: Det er jeg som har skapt forvirringen her. Men som plaster på såret kan jeg røpe at jeg også har en sånn robot, og den funker helt fint (bortsett fra at jeg ikke vet helt hvor den er akkurat nå)

  1. Jeg er i ferd med å bli en av idiotene « Sonjas ordentlige blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: