Tallinn, dag 2. Byen

Grunner til at jeg hadde valgt hotellet jeg bodde på:

1. Veldig bra svømmebasseng (selv om det var i 26. Etasje. Hvorfor noen vil ha svømmebasseng noe annet sted enn bakkenivå, skjønner jeg ikke)

2. Bra Internett.

3. Treningsrom

4. Man får servert et glass musserende vin til frokost.

Så langt har jeg hverken svømt eller trent, bruken av internett har vært begrenset, siden skjermen lyser så sterkt at det gjør vondt i øyet, og i det blindekaoset som var frokost i går glemte jeg helt å se(!) etter musserende.

Jeg våkner tidlig. Åpner øynene. Og HALLELUJA! JEG! KAN! SE! Øyet er fortsatt litt rødt og hovent, men det fungerer fint og gjør nesten ikke vondt. Jeg er veldig glad for at jeg ikke brukte €150 (og akuttpersonalets dyrebare tid) i går.

For å feire drikker jeg opp resten av miniflaska med musserende som jeg kjøpte på taxfreen. Jeg vil ikke svømme fordi jeg fortsatt er litt bekymret for øyet, og trening utgår også, av et utvalg av grunner som koker ned til «jeg har ikke lyst». Istedenfor hotellfrokosten som kostet €14 går jeg på dagligvarebutikken og kjøper frukt og pannekaker for en brøkdel av prisen. Dietten er så skutt nå, at den ikke står til å redde. (Ikke stress. Nå, 24 timer senere er jeg på’an igjen.) Så går jeg og får meg en massasje.  Dama er flink, og hun avslutter med å kose med ørene mine, som er rart og litt fint.

Så drar jeg inn til sentrum, betaler for bussbilletten denne gang (det er 50% sjanse for at jeg ikke betalte for bussbilletten fra flyplassen), og er med på en sånn Free Walking Tour. Det er en av mine favoritting å gjøre på ferie. Det er to turguider; en som skravler masse og en som er mer stille. Jeg sørger for å havne hos hun skravlete. Da jeg var i Bratislava havnet jeg hos hun stille, og jeg angret hele turen. Men denne gangen havnet jeg riktig! Hun forteller engasjert om Tallinns historie. Dama ved siden av meg noterer i en notatbok.

Hun oppsummerer Estlands nyere historie med de tre viktigste årstallene: 2004, 2008 og 2001; hhv Estland blir med i EU, Estland går over til Euro og Estland vinner ESC. Vi har en indisk familie i gruppa vår, så hun må forklare hva Eurovisionen er, og oppsummerer det som «gay christmas». Jeg ser dama ved siden av meg notere ned «gay christmas » i boka si og jeg er så lykkelig at jeg nesten går i spinn. Vi er 10 minutter inn i turen.

Vi fortsetter til frihetsmonumentet » Are we happy we got a freedom monument? Yes? Are we happy it is this out of proportion, ugly, sovietic, nazi-looking thing? Not so much», til hvor danskene fikk flagget sitt fra Gud (ledet av Waldemar 2.(He who must not be named -seriøst, si Waldemar på engelsk med østeuropeisk aksent,  så skjønner du hva jeg mener) og de Dementor-aktige prestene han hadde med seg.), utsiktspunkt og KGB-hoteller (de bygget et hotell for gjester fra vesten. Hvor KGB holdt til i 23 etasje. Siden det var hemmelig, påstod hotellet at det bare hadde 22 etasjer. Etter at mange nok folk hadde påpekt at de kunne se at hotellet hadde 23 etasjer, endret de historien til at joda, hotellet hadde 23 etasjer, men utsikten fra 23. etasje var så spektakulær at folk ble gale av å se den. Hvis noen likevel skulle forville seg opp dit, så ble de møtt med et stort skilt hvor det stod «HER ER DET INGENTING»

Etter at turen  var over, møter jeg fetteren min og kona hans som tilfeldigvis er på dagstur i Tallinn den ene dagen jeg er der med fungerende øyne. Vi spiser lunch sammen, og selv om jeg kunne kommet unna med svineretten jeg spiser til hovedrett, så er dietten min nå blåst så i fillebiter, så jeg bestiller meg likegjerne dessert. #fatgirllogic. Og jeg angrer ikke. Brødpudding med karamellsaus. Mmmmmmm. Og! De har vin fra Le Marche, hvor jeg bodde i Italia, så det må jeg også ha.

Så må jeg til flyplassen, og ferien er over. (Men ikke egentlig. I skrivende stund ligger jeg på stranda ❤ oslosommer)

Legg igjen en kommentar

Tallinn, dag 1. Øyet

I år har jeg fellesferie. 3 uker fri, uten noen planer. Bare slappe av og komme til hektene igjen.  Men så lagte jeg en liste med noe sånt som 18 ting som jeg ville gjøre i løpet av ferien, og bestilte meg en 2-dagerstur til Tallinn,  sånn at jeg ikke bare skal bli sittende og se på TV hele dagen. Dette er beretningen fra den turen.

Jeg ankommer onsdag kveld. Hotellet mitt er fint. Det har en gardin som henger inne på rommet mitt, uten at det er noe vindu der. Jeg leker Agatha Christieroman og gjemmer meg bak den. Det er mulig det er da det skjedde. I ettertid har jeg lært hvor mye KGB spionerte på hotellene, og tenker at jeg heller burde likt russisk spion.

Jeg går og legger meg. Jeg har to enkeltsenger, og jeg ligger litt på skrå over begge. Jeg spreller litt, og før jeg vet ordet av det, har sengene glidd fra hverandre og jeg sitter fast mellom dem. Det er mulig det er da det skjedde. Sprekken mellom senga er akkurat like bred som rumpa mi, og jeg har ikke nok slingringsmonn til å heise meg opp. Jeg må brette meg på langs og åle meg ut.  Det er mulig det er da det skjedde. Jeg kommer meg opp i senga og sovner.

Jeg drømmer at hjernen min lekker ut av øyet mitt. Jeg har sett mye på iZombie i det siste, så det er ikke så rart. En autoritetsperson, jeg husker ikke lenger hvem, det kan ha vært David Hasselhoff, forklarer meg at jeg må klemme ved siden av øyet mitt for å få ut hele hjernen. Av og til våkner jeg. Det gjør vondt i øyet og det renner. Jeg er ikke så bekymret. David Hasselhoff vet hvordan jeg skal fikse det.

Jeg våkner om morgenen og har helt infernalsk vondt i øyet. Å skru på lyset gjør det verre, så det skrur jeg av igjen. Jeg har et ganske tett program. Jeg skal spise frokost, trene og så finne meg en hudpleiesalong for pedikyr og massasje før lunsj. Jeg tar på meg solbriller og går ned i frokostbuffeten. Jeg famler meg fram til noe frukt og pannekaker. Jeg er faktisk ganske sunn for tiden, og hadde tenkt å holde dietten sånn noenlunde på ferie, men nå er jeg plutselig blind, og må spise det jeg klarer å finne. Og jeg fant pannekaker! Føkkit.

Jeg spiser frukt og pannekaker med lukkete øyne. Det er uaktuelt å trene. Jeg ser jo ingenting,  og det er så vondt! Jeg tar heisen opp og ned 3 ganger før jeg finner spaavdelinga på hotellet. Den er fullbooka for dagen. Planen var å rusle rundt i Tallinn til jeg fant et sted som hadde noe ledig, men det kan jeg jo ikke nå. Jeg går til nærmeste kjøpesenter, og kjøper bomull og teip som jeg klistrer over det ødelagte øyet mitt. Det hjelper litt. Jeg har egentlig mest lyst til å gå på en leketøysbutikk og kjøpe en sjørøverlapp, men jeg har jo så digert hode, at strikken sikkert ville ryke, og da ville jeg vært likelangt. Så booker jeg meg en pedikyr til senere på dagen, og går tilbake til hotellet. Jeg legger meg på rommet med alt lyset av og hører lydbok.

På et eller annet vis kommer jeg meg tilbake til kjøpesenteret, med lapp foran øyet og solbriller. Jeg har tidligere på dagen konferert med bror min, optikeren som mener det er et sår som vil gro innen et par dager, og consegnieren på hotellet, som mener jeg kan dra på legevakten, men at jeg da blir sittende på legevakten hele dagen, og det gidder jeg ho ikke. Jeg er på ferie for pokker.

Men etter å ha fått en pedikyr med lukkete øyne, kommer jeg fram til at jeg like gjerne kan sitte hos legevakten og høre på lydbok, som på hotellrommet. Først drar jeg innom optiker for å høre om de vil se på øyet mitt. Det vil de ikke. Jeg skjønner jo det, øyelege og optiker er to forskjellige ting, men de har på seg legefrakker, og det provoserer meg. Drive og kle seg ut på jobb på den måten! De sender meg til optikeren på legesenteret, som sender meg til poliklinikken som sender meg til akuttmottaket (som sender meg til månen… neida. Men på dette tidspunktet hadde det ikke overrasket meg). Jeg føler meg litt noldus som står på akuttmotaket med rusk i øyet, men jeg har jo bomull og medisinsk teip i halve ansiktet, så de andre pasientene vet jo ikke at jeg forsinker dem uten grunn. Men så sier resepsjonisten at jeg må betale €150 for at en lege i det hele tatt skal gidde å se på det, så da kan det være det samme. Jeg ignorerer den lille stemmen bakerst i hjernen som sier «du kommer til å tenke tilbake på dette øyeblikket den dagen du blir erklært blind»

 

Så drar jeg tilbake til hotellet,  bestiller roomservice (dietten har imellomtiden røket så det synger etter. Når den ene sansen forsvinner erstattes den med at en annen forsterkes. Spisesansen har nå helt tatt over funksjonen til det ene øyet mitt. Det er sånn det virker, ikke sant?), legger meg i mørket, hører lydbok, spiser pizza og sovner.

Det var dag 1 i Tallinn. Ikke spesielt begeistret for den byen så langt.

Legg igjen en kommentar

Mellomlagring

Kan jeg fortelle deg alt om meg?

Alt jeg noensinne har følt og tenkt

og hvordan det har brakt meg til dette øyeblikket

Vil du høre denne sangen?

og få en dyp og inngående analyse

om hvorfor den var så viktig

sist noen knuste hjertet mitt

Kan du ta alle bitene

og bare holde dem litt?

Du kan ikke få det

Jeg kjenner deg jo ikke

Men akkurat nå

Så trenger jeg å late som om

jeg noensinne vil kunne gi det til noen igjen

og du er …

her

 

 

Det var en rar helg. Og dette diktet er ikke om den man skulle tro.

 

Legg igjen en kommentar

500 days of Sonjen

I fjor ville jeg gjøre mer enn bare å jobbe og se på tv, men da sa livet:»Nei! Du skal BARE jobbe. Ikke se på TV engang», og jeg jobbet og jobbet og jobbet helt til jeg ikke klarte jobbe mer, og så jobbet jeg litt til, og så kom en periode med mye grining og møter på små grupperom, og det ble satt inn noen begrensninger og så gikk ting seg til, og nå er jeg litt ødelagt, men ikke så mye som jeg kunne vært, og ting er som normalt. Jula kom og gikk, og jeg ble selvfølgelig forkjølt i romjula, og tilbrakte nyttårsaften hostende alene i senga. Det var kjipt nok i seg selv, men i tillegg fikk jeg ikke starter et nytt og bedre liv 1. Januar (som i tillegg var på en mandag!), og nå er vi 4 dager inn og det er for sent, og jeg må vente et helt år til jeg kan begynne å blogge, gå ned 20 kilo (jah… jeg har visst gått opp 10 kilo siden forrige gang jeg skulle gå ned 10 kilo), se en (bra) film i uka, få ferdig romanen min (2018 er året! (Merk: det er nå en «roman» ikke lenger en «triologi»), spille mer brettspill, høre mer på musikk, begynne å lage middag igjen og i det hele tatt; ha et rikt liv.

Men vent! Hva er dette? I dag er det akkurat 500 dager til jeg blir 42 år gammel? Det er en falsk start så bra som noen. Så.

Dag 1 av 500 days of Sonjen

Jeg har:

Spist hjemmelaget middag (men ikke av meg selv)

Ødelagt Fitbit (men erfaringsmessig vil jeg si at jeg har gått 10000 skritt i dag)

Spilt brettspill

Blogget

Jeg har lyst til å lage noe fargekodete greier etterhvert, men jeg vet ikke hva. Dette er definitivt en vei som blir til mens jeg går.

4 kommentarer

Katakomber!!

Vi har vært på Katakombene igjen, og det var kjempegøy! (Jeg hadde skrevet en fin lang innledning, men jeg glemte visst å lagre den, så nå er den borte, både fra PC og hjerne, men essensen var nok det samme som første setning her). Vi bare går rett til filmene:

Den Raude Ballongen

Den het strengt tatt The Red Balloon, bare på fransk, men jeg kan ikke fransk, og dette er en sånn film som ville blitt teksta på nynorsk om den ble sendt på NRK. Nå tror du kanskje jeg hatet den, men neida, jeg liker nynorsk jeg, til sitt bruk. Og dette her er til nynorsk bruk så det holder. Poetisk. Vakkert. Og ikke for mange ord. En gutt finner en rød ballong, og blir venner med den. Thomas dediserte den til Randi, noe som var fint og litt trist. Randi var kul. Hun er den jeg har hatt mitt livs lengste samtale om solkrem med.

SPOILER (Jeg regner egentlig med at om noen leser dette så er det de som var på ‘kombene sammen med meg, så hvis jeg føler for å si noe som spoiler filmen for de som ikke har sett den, så kommer jeg til å gjøre det. Etterskript: jeg endte med ikke å spoile noe særlig. Det er bare å lese på.)

Thomas mente riktignok at den ikke hadde en trist slutt, men jeg var var jo blitt glad i ballongen i løpet av filmen…. men så sa de i rulleteksten at ballongene var laget i samarbeid ballongene i Paris, og det var gøy!

Knightriders

Riddere på motorsykler! Denne filmen ga meg Cornetto-trilogy-vibber, da det virket som om regissøren hadde samlet vennene sine og spurt «Hva synes vi er gøy? Jo, riddere og motorsykler! La oss lage en film om det. » La oss lage en laaaang film om det. For dette er gøy og underholdende, men det pågår i lengste laget. To og en halv time! Filmen hadde tjent på å være en time kortere, ha en dronning som hadde litt mer å spille på enn bare å være bekymret hele tiden, og gjennomført kråkesymbolikken litt bedre (selv om Tia så kråke der jeg savnet den, så akkurat det kan være min feil).

Vampire Cleanup Department

Kinesiske vampyrer hopper! Hvis det skulle være noen som leser dette som ikke var på årets Katakomber, må de rett på YouTube og google «What is a chinese vampire». Og se den 2:20-minutter lange videoen som forhåpentligvis dukker opp. Det er helt fantastisk. Denne filmen er kjempegøy kinesisk vampyraction (generelt mye gøye filmer på programmet i år). Noe av det beste var likevel samtalen Thomas hadde med publikum før filmen startet.

Thomas: Har noen sett kinesisk vampyrfilm før?

En i publikum (sorry, jeg vet vi har sett hverandre hvert år i 10 (!!) år, men jeg vet fortsatt ikke hva alle heter. Og nå føles det for sent å spørre): Ja.

Thomas: Hva er spesielt med kinesiske vampyrer?

EIP: De hopper.

Unnskyld meg, men den dialogen kunne ikke vært bedre om den hadde vært skriptet!

The Trial

Jeg begynte en gang å lese Kafkas Prosessen i den troen at det var Forvandlingen. Jeg ga opp 12 sider inn, siden hovedpersonen aldri ble en kakerlakk. Jeg har også sett Citizen Kane, og likte den overraskende godt. Jeg gikk altså inn i Wells filmatisering av Prosessen med et håp om at jeg kom til å like den, forberedt på at det ikke kom til å dukke opp noen kakerlakker. Bare det med kakerlakkene innfridde. Jeg så ikke en eneste en. Men jeg skjønte ikke denne filmen. Alt var så veldig rart. Det var fine bilder innimellom, da.

Så pizza og quiz.

A Local Hero

Iversen holdt en super filmquiz og måtte rette svarene våre i begynnelsen av denne filmen. Det resulterte i at jeg fikk sofaen vi hadde klart å kapre oss for meg selv og kunne legge meg ned. Når jeg i tillegg endelig har fått vett til å kle meg i joggebukse og kosejakke i år, og sneik meg ut på do og løsna BH-hempene etter middag, så må det sies at dette var den behageligste Katakomben noensinne. A Local Hero var en koselig film, med en pur ung Peter Capaldi. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hvem som var den lokale helten, men det var heller ikke så viktig. Jeg koste meg.

Vi vant quizen og fikk danse Time Warp (det er forøvrig mulig at jeg har warpet feil hele livet. Det burde jeg finne ut av) før vi så nyinnspillingen av Rocky Horror Picture Show. Jeg liker originalen, samtidig som den jo er fryktelig dårlig, og er ikke helt sikker på at verden trenger en versjon til av denne historien. Men jeg synes Rocky spilte helt nydelig, og der var en Meatloaf-vits som alene gjorde det verdt det.

Tag

Japansk skrekkfilm med skolejenter. Dette var vel den filmen som overrasket mest positivt. Den var blodig, men det gikk på et vis. Jeg var veldig forberedt på å bli skuffet på slutten, siden japansk skrekk har en tendens til  å være Stephen Kingsk i oppbyggingen sin. Altså at de lager en veldig spennende historie, og så bare går lei og avslutter uten å gi svar på spørsmål, og ofte ikke en gang gir seeren leseren belønningen de har fortjent av typen «den gode får løna si, den onde får straffa si» eller noe tilsvarende. Iallefall, at denne filmen iallefall forsøker å nøste opp trådene på slutten var slik en positiv overraskelse, at jeg er villig til å se mellom(!) fingrene på at det ikke hang helt på greip. Jeg lagde meg også noen egne teorier som heller ikke gang helt på greip, og til sammen funker det. Også kult med en film med så mange kvinnelige roller. Det er det jammen ikke ofte man ser.

Så var det over for denne gang. Tusen takk for alle som var med og gjorde helga så gøy som det var. Takk til Thomas for alt, egentlig, og Tonje for at jeg fikk bo hos dem, og takk til Peder for lån av seng-jeg følte meg som prinsessen på erten, takk til Espen for at han ordner alt det praktiske for meg (Jeg er alt for borskjemt på det der. Ikke tro at jeg ikke setter pris på det) og for super quiz, takk til Tor Andre for organisering av pizza, og for å vinne quizen for oss (vi hjalp litt vi andre og, men jeg tror vi må være så ærlige med oss selv at uten Tor Andre, så hadde nok ikke seieren gått til oss), takk til Tia for underholdning i bilden, og takk til Gry for brownies. Og takk til Thomas fordi dette er faktisk så kult at det fortjener to takker.

 

Av forskjellige årsaker er denne posten skrevet på mobilen, ingenting er faktasjekket eller stavekontroølert*. Det måtte bli sånn, hvis det skulle bli post.

*Jeg så den. Men synes det er så gøy at jeg har skrevet «stavekontrollert» feil, at jeg lar det stå.

That’s all!

Legg igjen en kommentar

Inni meg har jeg en bukse

Jeg skrev et dikt basert på en chat jeg hadde. Jeg skulle ønske at det var mer penger i fjortispoesi. Jeg hadde vært dritrik. (For ordens skyld; det går bra med meg. Chatten handlet om hvordan jeg hadde en bukse inni meg. Det med at jeg er skadet måtte jeg bare legge til i diktet, sånn at det skulle se ut som om det er dypt). Hvis du gir meg en femmer så skal jeg skrive et fjortisdikt basert på en chat du har hatt. For en tier skal jeg få det til å rime.

Inni meg har jeg en bukse
Du sier
Du skal klippe hull på den
Og jeg spør
Hvorfor?
Du mumler noe om bandasjer
Og hvis man legger den utenpå
Så vil ikke såret gro riktig

Nå lurer jeg på
Hvordan
Jeg kan ha skadet meg
Uten å ha merket det
Inni meg
Inni buksen
Hvorfor så du det
Når jeg ikke så det selv?

Legg igjen en kommentar

Ikke akkurat miserabel

Jobben har spist opp livet mitt. Det gjør den av og til, og det er greit. Jeg liker som sagt jobben min. Faktisk som sagt så mange ganger at jeg av og til lurer på hvem jeg prøver å overbevise. Jeg snakket med ei som jobber på samme prosjektet som jeg er på nå, og hun fortalte at hun ikke fikk betalt for overtid. Jeg reagerte med vemmelse og avsky på dette, og hun svarte lett henslengt «Man må jo like jobben sin, da». Sånn snakker folk som virkelig liker jobben sin. Men la oss nå ikke dvele for mye på det.

Selv om jeg altså liker jobben min har det blitt litt mye i det siste. Jeg har jobbet hver dag siden påske – noen av dagene har riktignok vært søndager hvor jeg har sittet og sett på TV mens jeg har gjort rutinearbeid, men de fleste dagene har vært lange og intense. Og jeg vet* at det finnes leger og advokater (og sikkert byggingeniører også) hvis liv består av 70-80 timers arbeidsuker, og jeg er jo et stykke unna dette, men likevel. Jeg er ikke laget for sånt, og blir frynsete.

Jeg var i bursdagen til Kristin i går. Jeg hadde hatt min første leveranse , og for en gangs skyld dratt hjem fra jobb klokka 16.00, spist en ordentlig middag**, pyntet meg og dratt avgårde til Syng hvor Kristin hadde sin Les Miserable-Sing-a-long-bursdag. Dette er så kult på så mange nivåer. For det første Les Miserable-føkkins-sing-a-long-bursdag! Hvor fantastisk er ikke det? Det ble mildt oppfordet til utkledning, og jeg hadde egentlig lyst til det, men dirndl-blusen min var blitt for liten, og siden den var la pièce de résistance(!) i ansembelet mitt, ga jeg opp hele greia. Jeg tilbød meg å hakke av meg håret som kompensasjon, men feiget ut da Kristin tok meg på alvor (jeg lider fortsatt under at jeg klippet meg pannelugg til en Halloweenfest dagen før vi tok profilbilder til nettsiden på jobben), og av en eller annen grunn valgte jeg ikke å ha på meg Eponine-hatten jeg hadde på meg resten av dagen, på selve festen. (På mormon buzzz finnes det en artikkel som heter «How not to be the Éponine in your relationships». Ta det bare med fordi det antageligvis er den beste setningen jeg kommer til å skrive i dag, muligens også hele uka). Jeg liker Éponine. Jeg trodde det var hun jeg identifiserte meg mest med, men i går oppdaget jeg hun som ikke ville gi fra seg stolen sin til barrikadene før en av de pene unge mennene kysset henne. Hun ER jo meg. Og ikke så mye fordi jeg vil bli kysset av pene unge menn, men fordi jeg er så veldig glad i sitteplassen min.

I fjor var jeg i Edinburgh Fringe med Thomas og Lea, og vi så The Miserables, som var et teaterstykke om tre misfornøyde personer i et kontorlandskap, iblandet med sangene fra Les Miserables, omdiktet til å passe til settingen. Det startet med hun ene som sang «I dreamed a dream» om hvor kjipt det var å jobbe som kontorassistent, når hun egentlig ville drive med noe kreativt, og jeg blogget til og med om at det ikke satt riktig hos meg, på grunn av kontrastene mellom Fantines problemer og hun som – buhu – ikke likte jobben sin. Da vi i går kom til Anne Hathaways Tom Hooper Les Mis Closeup og hun sang

«I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living»

kom jeg på da jeg tidligere i uka hadde begynt å gråte inne på sjefens kontor. Og det begynte ganske ryddig med stille tårer ned over kinnet og et «Beklager. Jeg er bare så sliten. Dette er en ren fysisk reaksjon. Jeg skal skjerpe meg», men endte i et

«Jeg blir 40 neste uke.
Jeg trodde jeg skulle ha kommet videre i livet»

Og om jeg ikke akkurat identifiserte meg med Fantine i det øyeblikket, så skjønte jeg bedre hvordan hun i The Miserables kunne gjøre det.

Den andre grunnen til at jeg synes det er så kult at Kristin inviterte meg til Les Miserable-Sing-a-long-bursdagen sin er at i gamle dager, da blogging var gøy og kult og det de artige menneskene drev meg, så satt jeg i kjelleren min i Sandnes og – ja, jeg vet det er patetisk å innrømme det, men jeg håper de tar det som en kompliment – dagdrømte om å bli invitert med og henge med det alle de kule og gøye bloggerne i Oslo, og nå ER jeg det, og jeg tenkte ikke en gang spesielt over det. Jeg ble selvfølgelig glad for invitasjonen, men ikke sånn «OMG!! Kristin STORRUSTEN inviterer meg til SIN bursdag!». Det føltes riktig, logisk. Jeg har også invitert Kristin (og en hel hau andre kule og gøye bloggere) til en av de fire bursdagene jeg skal ha neste uke. Til høsten skal jeg til Edinburgh for tredje gang med gøye og kule bloggere. I kveld skal jeg til en kul og gøy blogger og i morgen skal jeg på quiz med kule og gøye bloggere.

Så kanskje jeg er kommet livet videre likevel.

Nå skal jeg tegne en graveplan.

*med «vet» mener jeg her «sett i amerikanske tv-serier.

**Jeg har aldri sett noen se så oppgitt på meg som det kollegaen min gjorde da jeg fortalte henne at jeg hadde spist fire sjokolader til middag dagen før, men det var greit fordi jeg «hadde spist et eple tidligere på dagen». Så nå prøver jeg å skjerpe meg litt.

2 kommentarer