Ikke akkurat miserabel

Jobben har spist opp livet mitt. Det gjør den av og til, og det er greit. Jeg liker som sagt jobben min. Faktisk som sagt så mange ganger at jeg av og til lurer på hvem jeg prøver å overbevise. Jeg snakket med ei som jobber på samme prosjektet som jeg er på nå, og hun fortalte at hun ikke fikk betalt for overtid. Jeg reagerte med vemmelse og avsky på dette, og hun svarte lett henslengt «Man må jo like jobben sin, da». Sånn snakker folk som virkelig liker jobben sin. Men la oss nå ikke dvele for mye på det.

Selv om jeg altså liker jobben min har det blitt litt mye i det siste. Jeg har jobbet hver dag siden påske – noen av dagene har riktignok vært søndager hvor jeg har sittet og sett på TV mens jeg har gjort rutinearbeid, men de fleste dagene har vært lange og intense. Og jeg vet* at det finnes leger og advokater (og sikkert byggingeniører også) hvis liv består av 70-80 timers arbeidsuker, og jeg er jo et stykke unna dette, men likevel. Jeg er ikke laget for sånt, og blir frynsete.

Jeg var i bursdagen til Kristin i går. Jeg hadde hatt min første leveranse , og for en gangs skyld dratt hjem fra jobb klokka 16.00, spist en ordentlig middag**, pyntet meg og dratt avgårde til Syng hvor Kristin hadde sin Les Miserable-Sing-a-long-bursdag. Dette er så kult på så mange nivåer. For det første Les Miserable-føkkins-sing-a-long-bursdag! Hvor fantastisk er ikke det? Det ble mildt oppfordet til utkledning, og jeg hadde egentlig lyst til det, men dirndl-blusen min var blitt for liten, og siden den var la pièce de résistance(!) i ansembelet mitt, ga jeg opp hele greia. Jeg tilbød meg å hakke av meg håret som kompensasjon, men feiget ut da Kristin tok meg på alvor (jeg lider fortsatt under at jeg klippet meg pannelugg til en Halloweenfest dagen før vi tok profilbilder til nettsiden på jobben), og av en eller annen grunn valgte jeg ikke å ha på meg Eponine-hatten jeg hadde på meg resten av dagen, på selve festen. (På mormon buzzz finnes det en artikkel som heter «How not to be the Éponine in your relationships». Ta det bare med fordi det antageligvis er den beste setningen jeg kommer til å skrive i dag, muligens også hele uka). Jeg liker Éponine. Jeg trodde det var hun jeg identifiserte meg mest med, men i går oppdaget jeg hun som ikke ville gi fra seg stolen sin til barrikadene før en av de pene unge mennene kysset henne. Hun ER jo meg. Og ikke så mye fordi jeg vil bli kysset av pene unge menn, men fordi jeg er så veldig glad i sitteplassen min.

I fjor var jeg i Edinburgh Fringe med Thomas og Lea, og vi så The Miserables, som var et teaterstykke om tre misfornøyde personer i et kontorlandskap, iblandet med sangene fra Les Miserables, omdiktet til å passe til settingen. Det startet med hun ene som sang «I dreamed a dream» om hvor kjipt det var å jobbe som kontorassistent, når hun egentlig ville drive med noe kreativt, og jeg blogget til og med om at det ikke satt riktig hos meg, på grunn av kontrastene mellom Fantines problemer og hun som – buhu – ikke likte jobben sin. Da vi i går kom til Anne Hathaways Tom Hooper Les Mis Closeup og hun sang

«I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living»

kom jeg på da jeg tidligere i uka hadde begynt å gråte inne på sjefens kontor. Og det begynte ganske ryddig med stille tårer ned over kinnet og et «Beklager. Jeg er bare så sliten. Dette er en ren fysisk reaksjon. Jeg skal skjerpe meg», men endte i et

«Jeg blir 40 neste uke.
Jeg trodde jeg skulle ha kommet videre i livet»

Og om jeg ikke akkurat identifiserte meg med Fantine i det øyeblikket, så skjønte jeg bedre hvordan hun i The Miserables kunne gjøre det.

Den andre grunnen til at jeg synes det er så kult at Kristin inviterte meg til Les Miserable-Sing-a-long-bursdagen sin er at i gamle dager, da blogging var gøy og kult og det de artige menneskene drev meg, så satt jeg i kjelleren min i Sandnes og – ja, jeg vet det er patetisk å innrømme det, men jeg håper de tar det som en kompliment – dagdrømte om å bli invitert med og henge med det alle de kule og gøye bloggerne i Oslo, og nå ER jeg det, og jeg tenkte ikke en gang spesielt over det. Jeg ble selvfølgelig glad for invitasjonen, men ikke sånn «OMG!! Kristin STORRUSTEN inviterer meg til SIN bursdag!». Det føltes riktig, logisk. Jeg har også invitert Kristin (og en hel hau andre kule og gøye bloggere) til en av de fire bursdagene jeg skal ha neste uke. Til høsten skal jeg til Edinburgh for tredje gang med gøye og kule bloggere. I kveld skal jeg til en kul og gøy blogger og i morgen skal jeg på quiz med kule og gøye bloggere.

Så kanskje jeg er kommet livet videre likevel.

Nå skal jeg tegne en graveplan.

*med «vet» mener jeg her «sett i amerikanske tv-serier.

**Jeg har aldri sett noen se så oppgitt på meg som det kollegaen min gjorde da jeg fortalte henne at jeg hadde spist fire sjokolader til middag dagen før, men det var greit fordi jeg «hadde spist et eple tidligere på dagen». Så nå prøver jeg å skjerpe meg litt.

2 kommentarer

Ting 20: Kunsten å gjøre ingenting (og litt magedans)

Jeg liker travle ferier, og å gjøre mye, men det er fint å slappe av og. De siste fire dagene lå jeg mye i solsenga, og i senga, avhengig av vær, humør og grad av bakrus. Thomas og Lea var hakket mer aktive enn meg, men jeg klarte å få med meg en magedansøkt, litt mer pil og bue, svømming, tennis (vi begynner å bli bedre, selv om jeg slo meg selv i ansiktet med rackerten på et tidspunkt) og vi kuppa nattklubben på hotellet (mye fordi vi mer eller mindre var de eneste gjestene der) en kveld og fikk DJ-en til å spille «stupid disco music» (selv om han nok trodde at vi var tyske, så det ble hakket mer cheezy enn hva vi var forberedt på).

Nå sitter jeg på flyplassen; ferien er over. Vi skal hjem igjen, og nå må man gjøre hverdagen spennende og interessant nok til at man holder ut til neste ferie.

Legg igjen en kommentar

Ting 19: Squash

Vi står opp tidlig, for å spise på alacartefrokostrestauranten. Planen er egentlig eggs benedict, men det har de ikke, men de har posjert egg, så Lea bestiller seg det og bygger sin egen eggs benedict, Thomas går heller for en lokal eggerett, og jeg bestiller pannekaker og finner clotted cream, så da er min dag reddet. Det regner i dag, og det visste vi at det kom til å gjøre, så vi har planlagt deretter. Etter frokost hadde vi tenkt oss på bueskyting igjen, for vi tenkte at det er det sikkert ikke så mange andre som gjør i regnet, så da kan vi vinne den daglige konkurransen, men det viser seg at ved regnvær er bueskyting avlyst. Vi finner et spillrom, og et spill, som er et sags trønder-rummey, og spiller det, helt til det er vår tur til å spille squash.

Jeg har aldri spilt squash før, og så egentlig ikke for meg at jeg kom til å like det. Men det er overraskende moro. Og jeg tror spesielt sånn som vi spiller det; hvor alle tre er på banen samtidig, og vi bytter på å spille hele tiden. (Vi har et veldig bra system, men jeg klarer ikke helt å forklare det, så dere får bare stole på meg).

Etter squash har Thomas og Lea hamam, mens jeg bare har 10 minutter prøvemassasje som jeg fikk gratis. Etter den så benytter jeg meg av kinoen på hotellet(!) som i dag viser Sully. Den var også mye bedre enn jeg trodde den skulle være.

Etterpå kommer jeg rett ut i crepe-stekinga, så jeg tar meg like gjerne èn. Thomas og Lea kommer akkurat etter at køen blir kjempelang, så de må nøye seg med et ostesmørbrød. Vi slapper av på rommet litt, før vi går ned til middag. I dag spiser vi på middelhavsrestauranten; nok et vellykket måltid.

Etterpå er det danseshow igjen, og så setter vi oss i baren litt før sengetid.

Legg igjen en kommentar

Ting 18: (Skummelt) Escaperom

Jeg elsker escaperoom. Det er min favoritting å gjøre for tiden, og jeg benytten en hver anledning, og i alle fall på ferie, å få med meg et. Vi har slitt litt med å finne et som er åpent i Antalya, men jeg var sånn ca 50% sikker på at jeg hadde klart å booke et til oss til i dag.

Vi tok bussen inn til sentrum, noe som var et eventyr i seg selv. Eller ikke egentlig, men det tok lang tid, og man føler seg kapabel og som en innfødt når man kjøper seg busskort, fyller det opp og biper det på bussen istedenfor å ta taxi som en annen turist.

Vi spaserer litt rundt i gamlebyen i Antalya og kikker i butikker og drikker litt te, før vi går til escaperoomet. Fyren som ønsker oss velkommen snakker bare tyrkisk og fransk. Det gjør ikke vi. Dvs Thomas kan bittelitt fransk, og jeg kan snakke italiensk med skarre r. Men han har en oversetter på mobilen, og vi forsikrer om at vi har gjort Escaperoom mange ganger før, så dette skulle gå bra Og språkvanskene blir egentlig bare enda en av oppgavene som må løses. Men så viser det seg at det finnes Escaperoom og det finnes Escaperoom. Dette var et Escaperoom. Verten låser oss inn i hver vår fenselscelle, og spør «Do you want fear», før han skrur av lyset og går. Det starter ganske vanlig; vi må komme oss ut av cella og videre i spillet, men så snart Lea har kommet seg ut av sin celle dukker det opp en vri, og man skal jo ikke røpe for mye av hva som skjer inne på escaperommene, så da gjør jeg ikke det, men er du i Antalya så anbefaler jeg AntalyaEscape for et annerledes og mye skumlere Escaperoom.

Da vi var ferdige var vi 500 meter fra den restauranten på TripAdvisor som er nummer en i Antalya, så drar vi dit. Jeg spiser en god pizza og en helt fantastisk dessert.  Lea og Thomas får og god mat, men jeg tror jeg er den som er mest fornøyd av oss. Så rusler vi rundt litt mer og er innom Hadrians gate (og jeg vitser for femte gang om hvor upraktisk det er at porten hans er så fryktelig langt borte fra muren hans), og så tar vi taxi tilbake til hotellet.

Taxisjåføren forteller oss (vel. mest meg – han snakker tysk) livshistorien sin, og den er skikkelig fascinerende. Han har startet hotell, gått konkurs med hotell, startet bilvaskeri, nesten havnet i fengsel fordi bilvaskeri ble ulovlig, vurdert å bedrive terror (det var litt ubehagelig, da), og har tilslutt endt opp med taxiservice, både vanlig, og en spesialtjeneste hvor rettsaker kan bestille ham til å kjøre hele gjengen ut til åsteder.

Tilbake på hotellet slapper vi av på rommet, DVs Lea drar ut og jogger igjen, gærningen, og så ser vi akrobatikk/danseshow. Vi henter oss en drink i baren, og tar en tidlig kveld. Litt over midnatt går vi ned for en midnight snack. For det er nemlig mulig på dette hotellet. Sjukt.

 

 

Legg igjen en kommentar

Ting 17: Bueskyting

Jeg våkner etter å ha sovet i 10 timer og er deilig uthvilt. Lea og jeg spiser frokost sammen, før hun drar til yoga og jeg prøver å booke escaperoom. Foreløpig uten hell men så langt har vi prøvd et som er fullt, 2 hvor telefonnummeret ikke virker, og et hvor jeg har registrert oss vi nettsiden og som til nå har sendt to eposter til meg på tyrkisk. Vi får se hvordan dette går.

Så er vi med på vannaerobic, som er sånn passe. Dessuten er det to tyske damer som baksnakker instruktøren ganske høyt midt i bassenget. Så har vi lunch (MIMOSA!!). Før Thomas og Lea løper en tur, mens jeg ligger ved bassenget og hører mer S-town.

Etterpå er vi med på bueskyting, som jeg er så eksepsjonelt dårlig på at instruktøren sier at jeg ikke trenger være med mer om jeg ikke vil (mulig kommunikasjonssvikt der), men Lea og Thomas er relativt flinke. Så spiller vi tennis igjen; Thomas mot Lea og meg. Thomas gruser oss.

Etterpå drar vi tilbake til rommet, og slapper av og ordner oss. Jeg jobber litt. Jeg jobber ca en time hver dag her. Det er behagelig, og et liv jeg fint kunne levd. Jeg hører også ferdig S-town. Den anbefales veldig.

På kvelden spiser vi på en restaurant med lokal tyrkisk mat. Vi spiser generelt veldig godt her, men dette var nok den beste matopplevelsen. Meze til forrett, veldig god kebabkjøttruller til hovedrett, og en deilig klissete bakverk med is med svidd melkesmak til dessert. Det med svidd melkeis er nok noe for spesielt interesserte i utgangspunktet. Jeg forbinder smaken i tillegg med da jeg prøvde å lage gelato og svidde melka ved et uhell, så jeg kan styre min begeistring, men alt det andre var veldig godt. Så fikk vi en ekstra etter-middagen-rett, som var en terning av tahini og sukker, sammen med en drink av tahini og whisky. Det hele servert med stor begeistring og innlevelse.

Etterpå var vi på danseshow igjen. De er så flinke!

Vi avsluttet kvelden med å spille to runder med tidsreisespill i baren. Nok en ytterst vellykket dag.

Legg igjen en kommentar

Ting 16: Hvit dag

Jeg har aldri drukket så mye at jeg har funnet det nødvendig å ha hvit måned. Jeg drikker ikke alene, bare sjelden på hverdager og innimellom er jeg alkoholfri noen uker fordi jeg slanker meg, og andre ganger er jeg alkoholfri i noen uker fordi det ikke har falt seg naturlig å drikke i den perioden. Men i går våknet jeg med vondt overalt, kvalme og tørste og skallebank. Så jeg bestemte meg for å ha en hvit dag. Thomas og Lea sov fortsatt. Eller var i alle fall i senga, men jeg måtte stå opp, for jeg hadde booket mani/pedi til klokka 11. Jeg dro til frokostbuffeten uovervåket. Det gikk ikke så bra. For selv om jeg var kvalm, hadde jeg og en sånn dagen-derpå-ulvehunger. Vi snakker blant annet fire forskjellige typer oster, og tre forskjellige bakverk.

Så dro jeg til mani/pedien min. Sist jeg hadde en pedikyr var i begynnelsen av februar. Da var jeg på spa og hadde ALLE behandlingene. Etter det har jeg knapt sett på føttene mine. De har bodd inni sokkene sine og har stort sett vært ute av syne og ute av sinn. Det er visst ikke sånn man bedriver god fotpleie. Pedykyrrasten sier ingenting, men av og til stopper han opp arbeidet og bare ser på neglene mine med en mine som jeg sist så hos stuepiken som var ansvarlig for rommet mitt da jeg bodde på hotell i en hel måned da jeg var 21. («Hva er det som har skjedd her? Og hva har jeg gjort galt for at dette nå er mitt ansvar å fikse opp i?»)

Etterpå møter jeg Lea til lunch, og så legger vi oss ved bassenget. Etter en stund står også Thomas opp og joiner oss. Vi soler oss og bader litt i bassenget. Jeg har ikke med bok, bare e-bok på mobilen, og den går det jo ikke an å lese i sola, så jeg hører på podcast. Jeg er fullstendig oppslukt i S-town.

Vi spiser middag på en tyrkisk restaurant, og etterpå er jeg så trøtt at jeg bare må gå å legge meg. Jeg sovner med alle klærne og lyset på. Og selv når jeg våkner sånn i 22.30-tiden og har en kort samtale med Thomas er jeg for trøtt til å gjøre noe med det, så det blir bare sånn.

Legg igjen en kommentar

Ting 15: Tennis

Vi sover for lenge for å rekke den vanlige frokosten, men de har en late breakfast som varer til 11, og den rekker vi. Vi er litt usikker på hva som er forskjell på breakfast og late breakfast (annet enn klokkeslettet), vi tror kanskje den sene frokosten er noe redusert, men når vi kommer tid så har de ALT! Egg, vafler, frukt og grønnsaker, yoghurt og musli, og forskjellige varmretter og bakverk. Lea finner en hel skål med granateplekjerner, som man bare kan forsyne seg av med øse. Vi spiser god frokost.

Etterpå tar Lea og jeg og løper oss en tur. Det går en runde rundt hotellet som er 1,6 km lang. Lea løper noe sånt som 7 1/2 runde. Jeg løper 2. Og så går jeg en til. Det er greit. Jeg har avinstallert alle løpeappene mine, fordi jeg aldri brukte dem, så jeg bruker Samsung sin innebygde sak, hvor en kvinnelig Stephen Hawking-stemme heier meg fram. Dvs hun heier helt til jeg begynner å bli sliten, og løper saktere. Da sier hun ting som «Run faster», «You can do better» og «Run, bitch, run!»(jeg kan ha diktet opp minst en av de der). Etterpå jobber vi litt, før vi går til lunch. Den vanlige lunchen er litt for tidlig for oss, men klokka tre begynner de å steke crepe i pasticceriaen, og det passer oss fint. Vi spiser crepe og drikker te.

Etterpå spiller vi minigolf. OG JEG VINNER! Det er sykt rart. Det tror jeg aldri jeg har gjort før. Veldig gøy. Etterpå spiller vi tennis. Det er vi ikke spesielt gode på. Men vi har det artig læll.

Vi har booket middag på den italienske restauranten, hvor de kommer og lager cocktail ved bordet vårt, og vi får veldig god mat (og det er fortsatt gratis. Det er så sjukt). Etterpå tar vi en drink i baren, og blir overtalt til å komme og se på «Lady and gentlemen show» som er enda mer cheezy enn gårsdagens show, og vi koser oss mer enn vi burde, og de mer eller minde frivillige publikummerne gjør en god jobb, og Lea mener at vi skal melde oss frivillige til å være med neste søndag, men jeg håper hun tuller.

Etterpå drar vi tilbake på rommet og drikker opp resten av vinen vår, før Thomas kommer på at han vil ha musserende, så vi drar på jakt etter det. Vi finner en kjempeinteressant sak som nesten smaker daddelvin. Men det har så definitivt bobler. Så sitter vi i baren og prater skit og får bartenderen til å lære oss tyrkisk, og etter hvert trenger vi ikke bestille drinker mer, de bare renner inn når forrige er tom. Det er helt supert. Klokka 2 tvinger Thomas og jeg med oss Lea ut til Amfiteateret, hvor hun må fremføre slampoesi for oss. Det er veldig fint, og bra poesi, og helt mørkt og rart og type sånn ferieminne som man kommer til å dra fram alt for mange ganger i ettertid. Uten at det gjør noe. Når vi kommer tilbake til hotellrommet har vi av en eller annen grunn fortsatt ikke vett til å legge oss, og blir sittende på balkongen og drikke videre og snakke om livet og sånn ti klokka er nesten fire? Eller over fire? Sent i alle fall.

Legg igjen en kommentar