Katakomber!!

Vi har vært på Katakombene igjen, og det var kjempegøy! (Jeg hadde skrevet en fin lang innledning, men jeg glemte visst å lagre den, så nå er den borte, både fra PC og hjerne, men essensen var nok det samme som første setning her). Vi bare går rett til filmene:

Den Raude Ballongen

Den het strengt tatt The Red Balloon, bare på fransk, men jeg kan ikke fransk, og dette er en sånn film som ville blitt teksta på nynorsk om den ble sendt på NRK. Nå tror du kanskje jeg hatet den, men neida, jeg liker nynorsk jeg, til sitt bruk. Og dette her er til nynorsk bruk så det holder. Poetisk. Vakkert. Og ikke for mange ord. En gutt finner en rød ballong, og blir venner med den. Thomas dediserte den til Randi, noe som var fint og litt trist. Randi var kul. Hun er den jeg har hatt mitt livs lengste samtale om solkrem med.

SPOILER (Jeg regner egentlig med at om noen leser dette så er det de som var på ‘kombene sammen med meg, så hvis jeg føler for å si noe som spoiler filmen for de som ikke har sett den, så kommer jeg til å gjøre det. Etterskript: jeg endte med ikke å spoile noe særlig. Det er bare å lese på.)

Thomas mente riktignok at den ikke hadde en trist slutt, men jeg var var jo blitt glad i ballongen i løpet av filmen…. men så sa de i rulleteksten at ballongene var laget i samarbeid ballongene i Paris, og det var gøy!

Knightriders

Riddere på motorsykler! Denne filmen ga meg Cornetto-trilogy-vibber, da det virket som om regissøren hadde samlet vennene sine og spurt «Hva synes vi er gøy? Jo, riddere og motorsykler! La oss lage en film om det. » La oss lage en laaaang film om det. For dette er gøy og underholdende, men det pågår i lengste laget. To og en halv time! Filmen hadde tjent på å være en time kortere, ha en dronning som hadde litt mer å spille på enn bare å være bekymret hele tiden, og gjennomført kråkesymbolikken litt bedre (selv om Tia så kråke der jeg savnet den, så akkurat det kan være min feil).

Vampire Cleanup Department

Kinesiske vampyrer hopper! Hvis det skulle være noen som leser dette som ikke var på årets Katakomber, må de rett på YouTube og google «What is a chinese vampire». Og se den 2:20-minutter lange videoen som forhåpentligvis dukker opp. Det er helt fantastisk. Denne filmen er kjempegøy kinesisk vampyraction (generelt mye gøye filmer på programmet i år). Noe av det beste var likevel samtalen Thomas hadde med publikum før filmen startet.

Thomas: Har noen sett kinesisk vampyrfilm før?

En i publikum (sorry, jeg vet vi har sett hverandre hvert år i 10 (!!) år, men jeg vet fortsatt ikke hva alle heter. Og nå føles det for sent å spørre): Ja.

Thomas: Hva er spesielt med kinesiske vampyrer?

EIP: De hopper.

Unnskyld meg, men den dialogen kunne ikke vært bedre om den hadde vært skriptet!

The Trial

Jeg begynte en gang å lese Kafkas Prosessen i den troen at det var Forvandlingen. Jeg ga opp 12 sider inn, siden hovedpersonen aldri ble en kakerlakk. Jeg har også sett Citizen Kane, og likte den overraskende godt. Jeg gikk altså inn i Wells filmatisering av Prosessen med et håp om at jeg kom til å like den, forberedt på at det ikke kom til å dukke opp noen kakerlakker. Bare det med kakerlakkene innfridde. Jeg så ikke en eneste en. Men jeg skjønte ikke denne filmen. Alt var så veldig rart. Det var fine bilder innimellom, da.

Så pizza og quiz.

A Local Hero

Iversen holdt en super filmquiz og måtte rette svarene våre i begynnelsen av denne filmen. Det resulterte i at jeg fikk sofaen vi hadde klart å kapre oss for meg selv og kunne legge meg ned. Når jeg i tillegg endelig har fått vett til å kle meg i joggebukse og kosejakke i år, og sneik meg ut på do og løsna BH-hempene etter middag, så må det sies at dette var den behageligste Katakomben noensinne. A Local Hero var en koselig film, med en pur ung Peter Capaldi. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hvem som var den lokale helten, men det var heller ikke så viktig. Jeg koste meg.

Vi vant quizen og fikk danse Time Warp (det er forøvrig mulig at jeg har warpet feil hele livet. Det burde jeg finne ut av) før vi så nyinnspillingen av Rocky Horror Picture Show. Jeg liker originalen, samtidig som den jo er fryktelig dårlig, og er ikke helt sikker på at verden trenger en versjon til av denne historien. Men jeg synes Rocky spilte helt nydelig, og der var en Meatloaf-vits som alene gjorde det verdt det.

Tag

Japansk skrekkfilm med skolejenter. Dette var vel den filmen som overrasket mest positivt. Den var blodig, men det gikk på et vis. Jeg var veldig forberedt på å bli skuffet på slutten, siden japansk skrekk har en tendens til  å være Stephen Kingsk i oppbyggingen sin. Altså at de lager en veldig spennende historie, og så bare går lei og avslutter uten å gi svar på spørsmål, og ofte ikke en gang gir seeren leseren belønningen de har fortjent av typen «den gode får løna si, den onde får straffa si» eller noe tilsvarende. Iallefall, at denne filmen iallefall forsøker å nøste opp trådene på slutten var slik en positiv overraskelse, at jeg er villig til å se mellom(!) fingrene på at det ikke hang helt på greip. Jeg lagde meg også noen egne teorier som heller ikke gang helt på greip, og til sammen funker det. Også kult med en film med så mange kvinnelige roller. Det er det jammen ikke ofte man ser.

Så var det over for denne gang. Tusen takk for alle som var med og gjorde helga så gøy som det var. Takk til Thomas for alt, egentlig, og Tonje for at jeg fikk bo hos dem, og takk til Peder for lån av seng-jeg følte meg som prinsessen på erten, takk til Espen for at han ordner alt det praktiske for meg (Jeg er alt for borskjemt på det der. Ikke tro at jeg ikke setter pris på det) og for super quiz, takk til Tor Andre for organisering av pizza, og for å vinne quizen for oss (vi hjalp litt vi andre og, men jeg tror vi må være så ærlige med oss selv at uten Tor Andre, så hadde nok ikke seieren gått til oss), takk til Tia for underholdning i bilden, og takk til Gry for brownies. Og takk til Thomas fordi dette er faktisk så kult at det fortjener to takker.

 

Av forskjellige årsaker er denne posten skrevet på mobilen, ingenting er faktasjekket eller stavekontroølert*. Det måtte bli sånn, hvis det skulle bli post.

*Jeg så den. Men synes det er så gøy at jeg har skrevet «stavekontrollert» feil, at jeg lar det stå.

That’s all!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Inni meg har jeg en bukse

Jeg skrev et dikt basert på en chat jeg hadde. Jeg skulle ønske at det var mer penger i fjortispoesi. Jeg hadde vært dritrik. (For ordens skyld; det går bra med meg. Chatten handlet om hvordan jeg hadde en bukse inni meg. Det med at jeg er skadet måtte jeg bare legge til i diktet, sånn at det skulle se ut som om det er dypt). Hvis du gir meg en femmer så skal jeg skrive et fjortisdikt basert på en chat du har hatt. For en tier skal jeg få det til å rime.

Inni meg har jeg en bukse
Du sier
Du skal klippe hull på den
Og jeg spør
Hvorfor?
Du mumler noe om bandasjer
Og hvis man legger den utenpå
Så vil ikke såret gro riktig

Nå lurer jeg på
Hvordan
Jeg kan ha skadet meg
Uten å ha merket det
Inni meg
Inni buksen
Hvorfor så du det
Når jeg ikke så det selv?

Legg igjen en kommentar

Ikke akkurat miserabel

Jobben har spist opp livet mitt. Det gjør den av og til, og det er greit. Jeg liker som sagt jobben min. Faktisk som sagt så mange ganger at jeg av og til lurer på hvem jeg prøver å overbevise. Jeg snakket med ei som jobber på samme prosjektet som jeg er på nå, og hun fortalte at hun ikke fikk betalt for overtid. Jeg reagerte med vemmelse og avsky på dette, og hun svarte lett henslengt «Man må jo like jobben sin, da». Sånn snakker folk som virkelig liker jobben sin. Men la oss nå ikke dvele for mye på det.

Selv om jeg altså liker jobben min har det blitt litt mye i det siste. Jeg har jobbet hver dag siden påske – noen av dagene har riktignok vært søndager hvor jeg har sittet og sett på TV mens jeg har gjort rutinearbeid, men de fleste dagene har vært lange og intense. Og jeg vet* at det finnes leger og advokater (og sikkert byggingeniører også) hvis liv består av 70-80 timers arbeidsuker, og jeg er jo et stykke unna dette, men likevel. Jeg er ikke laget for sånt, og blir frynsete.

Jeg var i bursdagen til Kristin i går. Jeg hadde hatt min første leveranse , og for en gangs skyld dratt hjem fra jobb klokka 16.00, spist en ordentlig middag**, pyntet meg og dratt avgårde til Syng hvor Kristin hadde sin Les Miserable-Sing-a-long-bursdag. Dette er så kult på så mange nivåer. For det første Les Miserable-føkkins-sing-a-long-bursdag! Hvor fantastisk er ikke det? Det ble mildt oppfordet til utkledning, og jeg hadde egentlig lyst til det, men dirndl-blusen min var blitt for liten, og siden den var la pièce de résistance(!) i ansembelet mitt, ga jeg opp hele greia. Jeg tilbød meg å hakke av meg håret som kompensasjon, men feiget ut da Kristin tok meg på alvor (jeg lider fortsatt under at jeg klippet meg pannelugg til en Halloweenfest dagen før vi tok profilbilder til nettsiden på jobben), og av en eller annen grunn valgte jeg ikke å ha på meg Eponine-hatten jeg hadde på meg resten av dagen, på selve festen. (På mormon buzzz finnes det en artikkel som heter «How not to be the Éponine in your relationships». Ta det bare med fordi det antageligvis er den beste setningen jeg kommer til å skrive i dag, muligens også hele uka). Jeg liker Éponine. Jeg trodde det var hun jeg identifiserte meg mest med, men i går oppdaget jeg hun som ikke ville gi fra seg stolen sin til barrikadene før en av de pene unge mennene kysset henne. Hun ER jo meg. Og ikke så mye fordi jeg vil bli kysset av pene unge menn, men fordi jeg er så veldig glad i sitteplassen min.

I fjor var jeg i Edinburgh Fringe med Thomas og Lea, og vi så The Miserables, som var et teaterstykke om tre misfornøyde personer i et kontorlandskap, iblandet med sangene fra Les Miserables, omdiktet til å passe til settingen. Det startet med hun ene som sang «I dreamed a dream» om hvor kjipt det var å jobbe som kontorassistent, når hun egentlig ville drive med noe kreativt, og jeg blogget til og med om at det ikke satt riktig hos meg, på grunn av kontrastene mellom Fantines problemer og hun som – buhu – ikke likte jobben sin. Da vi i går kom til Anne Hathaways Tom Hooper Les Mis Closeup og hun sang

«I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living»

kom jeg på da jeg tidligere i uka hadde begynt å gråte inne på sjefens kontor. Og det begynte ganske ryddig med stille tårer ned over kinnet og et «Beklager. Jeg er bare så sliten. Dette er en ren fysisk reaksjon. Jeg skal skjerpe meg», men endte i et

«Jeg blir 40 neste uke.
Jeg trodde jeg skulle ha kommet videre i livet»

Og om jeg ikke akkurat identifiserte meg med Fantine i det øyeblikket, så skjønte jeg bedre hvordan hun i The Miserables kunne gjøre det.

Den andre grunnen til at jeg synes det er så kult at Kristin inviterte meg til Les Miserable-Sing-a-long-bursdagen sin er at i gamle dager, da blogging var gøy og kult og det de artige menneskene drev meg, så satt jeg i kjelleren min i Sandnes og – ja, jeg vet det er patetisk å innrømme det, men jeg håper de tar det som en kompliment – dagdrømte om å bli invitert med og henge med det alle de kule og gøye bloggerne i Oslo, og nå ER jeg det, og jeg tenkte ikke en gang spesielt over det. Jeg ble selvfølgelig glad for invitasjonen, men ikke sånn «OMG!! Kristin STORRUSTEN inviterer meg til SIN bursdag!». Det føltes riktig, logisk. Jeg har også invitert Kristin (og en hel hau andre kule og gøye bloggere) til en av de fire bursdagene jeg skal ha neste uke. Til høsten skal jeg til Edinburgh for tredje gang med gøye og kule bloggere. I kveld skal jeg til en kul og gøy blogger og i morgen skal jeg på quiz med kule og gøye bloggere.

Så kanskje jeg er kommet livet videre likevel.

Nå skal jeg tegne en graveplan.

*med «vet» mener jeg her «sett i amerikanske tv-serier.

**Jeg har aldri sett noen se så oppgitt på meg som det kollegaen min gjorde da jeg fortalte henne at jeg hadde spist fire sjokolader til middag dagen før, men det var greit fordi jeg «hadde spist et eple tidligere på dagen». Så nå prøver jeg å skjerpe meg litt.

2 kommentarer

Ting 20: Kunsten å gjøre ingenting (og litt magedans)

Jeg liker travle ferier, og å gjøre mye, men det er fint å slappe av og. De siste fire dagene lå jeg mye i solsenga, og i senga, avhengig av vær, humør og grad av bakrus. Thomas og Lea var hakket mer aktive enn meg, men jeg klarte å få med meg en magedansøkt, litt mer pil og bue, svømming, tennis (vi begynner å bli bedre, selv om jeg slo meg selv i ansiktet med rackerten på et tidspunkt) og vi kuppa nattklubben på hotellet (mye fordi vi mer eller mindre var de eneste gjestene der) en kveld og fikk DJ-en til å spille «stupid disco music» (selv om han nok trodde at vi var tyske, så det ble hakket mer cheezy enn hva vi var forberedt på).

Nå sitter jeg på flyplassen; ferien er over. Vi skal hjem igjen, og nå må man gjøre hverdagen spennende og interessant nok til at man holder ut til neste ferie.

Legg igjen en kommentar

Ting 19: Squash

Vi står opp tidlig, for å spise på alacartefrokostrestauranten. Planen er egentlig eggs benedict, men det har de ikke, men de har posjert egg, så Lea bestiller seg det og bygger sin egen eggs benedict, Thomas går heller for en lokal eggerett, og jeg bestiller pannekaker og finner clotted cream, så da er min dag reddet. Det regner i dag, og det visste vi at det kom til å gjøre, så vi har planlagt deretter. Etter frokost hadde vi tenkt oss på bueskyting igjen, for vi tenkte at det er det sikkert ikke så mange andre som gjør i regnet, så da kan vi vinne den daglige konkurransen, men det viser seg at ved regnvær er bueskyting avlyst. Vi finner et spillrom, og et spill, som er et sags trønder-rummey, og spiller det, helt til det er vår tur til å spille squash.

Jeg har aldri spilt squash før, og så egentlig ikke for meg at jeg kom til å like det. Men det er overraskende moro. Og jeg tror spesielt sånn som vi spiller det; hvor alle tre er på banen samtidig, og vi bytter på å spille hele tiden. (Vi har et veldig bra system, men jeg klarer ikke helt å forklare det, så dere får bare stole på meg).

Etter squash har Thomas og Lea hamam, mens jeg bare har 10 minutter prøvemassasje som jeg fikk gratis. Etter den så benytter jeg meg av kinoen på hotellet(!) som i dag viser Sully. Den var også mye bedre enn jeg trodde den skulle være.

Etterpå kommer jeg rett ut i crepe-stekinga, så jeg tar meg like gjerne èn. Thomas og Lea kommer akkurat etter at køen blir kjempelang, så de må nøye seg med et ostesmørbrød. Vi slapper av på rommet litt, før vi går ned til middag. I dag spiser vi på middelhavsrestauranten; nok et vellykket måltid.

Etterpå er det danseshow igjen, og så setter vi oss i baren litt før sengetid.

Legg igjen en kommentar

Ting 18: (Skummelt) Escaperom

Jeg elsker escaperoom. Det er min favoritting å gjøre for tiden, og jeg benytten en hver anledning, og i alle fall på ferie, å få med meg et. Vi har slitt litt med å finne et som er åpent i Antalya, men jeg var sånn ca 50% sikker på at jeg hadde klart å booke et til oss til i dag.

Vi tok bussen inn til sentrum, noe som var et eventyr i seg selv. Eller ikke egentlig, men det tok lang tid, og man føler seg kapabel og som en innfødt når man kjøper seg busskort, fyller det opp og biper det på bussen istedenfor å ta taxi som en annen turist.

Vi spaserer litt rundt i gamlebyen i Antalya og kikker i butikker og drikker litt te, før vi går til escaperoomet. Fyren som ønsker oss velkommen snakker bare tyrkisk og fransk. Det gjør ikke vi. Dvs Thomas kan bittelitt fransk, og jeg kan snakke italiensk med skarre r. Men han har en oversetter på mobilen, og vi forsikrer om at vi har gjort Escaperoom mange ganger før, så dette skulle gå bra Og språkvanskene blir egentlig bare enda en av oppgavene som må løses. Men så viser det seg at det finnes Escaperoom og det finnes Escaperoom. Dette var et Escaperoom. Verten låser oss inn i hver vår fenselscelle, og spør «Do you want fear», før han skrur av lyset og går. Det starter ganske vanlig; vi må komme oss ut av cella og videre i spillet, men så snart Lea har kommet seg ut av sin celle dukker det opp en vri, og man skal jo ikke røpe for mye av hva som skjer inne på escaperommene, så da gjør jeg ikke det, men er du i Antalya så anbefaler jeg AntalyaEscape for et annerledes og mye skumlere Escaperoom.

Da vi var ferdige var vi 500 meter fra den restauranten på TripAdvisor som er nummer en i Antalya, så drar vi dit. Jeg spiser en god pizza og en helt fantastisk dessert.  Lea og Thomas får og god mat, men jeg tror jeg er den som er mest fornøyd av oss. Så rusler vi rundt litt mer og er innom Hadrians gate (og jeg vitser for femte gang om hvor upraktisk det er at porten hans er så fryktelig langt borte fra muren hans), og så tar vi taxi tilbake til hotellet.

Taxisjåføren forteller oss (vel. mest meg – han snakker tysk) livshistorien sin, og den er skikkelig fascinerende. Han har startet hotell, gått konkurs med hotell, startet bilvaskeri, nesten havnet i fengsel fordi bilvaskeri ble ulovlig, vurdert å bedrive terror (det var litt ubehagelig, da), og har tilslutt endt opp med taxiservice, både vanlig, og en spesialtjeneste hvor rettsaker kan bestille ham til å kjøre hele gjengen ut til åsteder.

Tilbake på hotellet slapper vi av på rommet, DVs Lea drar ut og jogger igjen, gærningen, og så ser vi akrobatikk/danseshow. Vi henter oss en drink i baren, og tar en tidlig kveld. Litt over midnatt går vi ned for en midnight snack. For det er nemlig mulig på dette hotellet. Sjukt.

 

 

Legg igjen en kommentar

Ting 17: Bueskyting

Jeg våkner etter å ha sovet i 10 timer og er deilig uthvilt. Lea og jeg spiser frokost sammen, før hun drar til yoga og jeg prøver å booke escaperoom. Foreløpig uten hell men så langt har vi prøvd et som er fullt, 2 hvor telefonnummeret ikke virker, og et hvor jeg har registrert oss vi nettsiden og som til nå har sendt to eposter til meg på tyrkisk. Vi får se hvordan dette går.

Så er vi med på vannaerobic, som er sånn passe. Dessuten er det to tyske damer som baksnakker instruktøren ganske høyt midt i bassenget. Så har vi lunch (MIMOSA!!). Før Thomas og Lea løper en tur, mens jeg ligger ved bassenget og hører mer S-town.

Etterpå er vi med på bueskyting, som jeg er så eksepsjonelt dårlig på at instruktøren sier at jeg ikke trenger være med mer om jeg ikke vil (mulig kommunikasjonssvikt der), men Lea og Thomas er relativt flinke. Så spiller vi tennis igjen; Thomas mot Lea og meg. Thomas gruser oss.

Etterpå drar vi tilbake til rommet, og slapper av og ordner oss. Jeg jobber litt. Jeg jobber ca en time hver dag her. Det er behagelig, og et liv jeg fint kunne levd. Jeg hører også ferdig S-town. Den anbefales veldig.

På kvelden spiser vi på en restaurant med lokal tyrkisk mat. Vi spiser generelt veldig godt her, men dette var nok den beste matopplevelsen. Meze til forrett, veldig god kebabkjøttruller til hovedrett, og en deilig klissete bakverk med is med svidd melkesmak til dessert. Det med svidd melkeis er nok noe for spesielt interesserte i utgangspunktet. Jeg forbinder smaken i tillegg med da jeg prøvde å lage gelato og svidde melka ved et uhell, så jeg kan styre min begeistring, men alt det andre var veldig godt. Så fikk vi en ekstra etter-middagen-rett, som var en terning av tahini og sukker, sammen med en drink av tahini og whisky. Det hele servert med stor begeistring og innlevelse.

Etterpå var vi på danseshow igjen. De er så flinke!

Vi avsluttet kvelden med å spille to runder med tidsreisespill i baren. Nok en ytterst vellykket dag.

Legg igjen en kommentar