Edinburgh Fringe 2016 – onsdag og torsdag

Jeg har vært på Edinburgh Fringe med Prinsesse Lea, Just Thomas, Den Stolte Laugen og Robert. 18 forestillinger, Escapegame, Eggs Benedict og mimosaer på en langhelg. Det var supert. Her er et lite sammendrag:

Folie a deux: det er mange tusen show å velge mellom på Fringe, så man må legge litt føringer for å klare å velge. Dette ble plukket ut på grunnlag av at vi trengte noe sent nok på kvelden til at vi rakk det etter at flyet vårt landet 20.40. Men ved et merkelig sammentreff så var dette et to-persons-Improv-show, som tok utgangspunkt i ett enkelt ord fra publikum, og lagde små historier ut fra det. Det var det samme konseptet vi startet med i fjor også. Så nå er det en tradisjon. Dessuten var Andrew Hunter Murray med. Han er dn såkalt «QI Elf» og er med på min favorittpodcast: No such thing as a fish. Dette var et av showene jeg virkelig gledet meg til, og det levde så absolutt opp til forventningene.  Lett, ledig improv, både morsomt og smart. Og Andrew Hunter Murray.  Jeg prøvde å si «takk for showet» etterpå, men ble så star struck da jeg så ham, at jeg bare fikk knirket fram et «thanks»

Torsdag startet med The Misrables. Et trepersonsskuespill om en litt stusselig kontorliv (den arbeidsnarkomane sjefen, hun kreative, som er for tiltaksløs til å følge drømmene sine, og dermed jobber som sekretær og hun som desperat leter etter kjærlighet ), men med sanger som er satt til melodier fra musikalen Les Miserables. Det var artig. Jeg sleit litt i begynnelsen, med å høre en dame synge om hvordan hun kjedet seg på jobben på melodien til I dreamed a dream, som handler om så mye større problemer føltes bare feil (selv om jeg skjønner at det var det som var poenget). Men innen vi var kommet til «On my phone» ( On my own) som ble fremført av hun som var registrert på alle date-appene, så.hadde jeg omfavnet kontrasten mellom tragediene i originalstykket, og ilandsproblemene som ble behandlet her. Dessuten var de vanvittig flinke til å synge.
Deretter så vi The Accidental Adventures of Sherlock Holmes; et ganske tullete stykke, ikke av Sir Arthur Conan Doyle, om Sherlock Holmes. Det hadde en ganske artig og smart slutt, som gjør at jeg sitter igjen med en mer positiv opplevelse av stykket enn hva det virkelig var, men det gjør jo ingenting og i det hele tatt var det gøy Fringe-underholdning.

Deretter så vi Andy Zaltzman: Plan Z. Jeg kjenner til ham gjennom podcasten The Bugle, som dessverre er ganske inaktiv nå som John Oliver er Big in the USA. Men Andy leverte satire, sammenligninger og annen moro på høyt nivå.Masse om Brexit. Og latterligjøring av Donald Trump. Jeg var veldig fornøyd. «Don’t drop it like it’s hot. Put it down in a mannerly fashion. And buy oven mitts»

Vi klemte inn en norsk dame, Karen Houge, som holdt et foredrag om da hun skulle til Hellas for å «redde» flynktinger/verden. Veldig rørende.

Dagen ble avsluttet med Baby Wants Candy. Dette var min favoritt for denne festivalen. Generelt tror jeg improvisert musikal er min favorittsjanger, når det er gjort riktig, og det ble det her. Høydepunktet var da det oppstod en ekte diskusjon på scenen om hvor vidt de alle var vampyrer (noe de til slutt ikke var, bortsett fra han ene som spilte den lille vampyrrumpa si av i bakgrunnen resten av stykket), og da de brøt ut i One More Day fra Les Mis (og ikke bare fordi vi da avsluttet dagen som den startet…).

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Song lag

Jeg var i London i helga. Det var kjempegøy. Jeg landet på Gardermoen sent i går kveld. Og antok at mobilen min stillte seg tilbake til Norgetid av seg selv. Det gjorde den ikke. Så jeg kom på jobb en time for sent i dag. Og folk spurte om det hadde skjedd noe spesielt. De fortalte meg ikke at jeg var en time for sen. De antok vel at jeg visste hva klokka var. Og jeg på min side antok at de spurte om helga, så jeg la ut om en super lørdagskveld med med mange hyggelige mennesker, MYE alkohol, kake på pub(!) og karaoke på eget privat rom.

Så jeg antar at nå er jeg ansett for å være en sånn person som synes å synge karaoke til klokka 4 på natta på lørdagen er en tilstrekkelig unnskyldning for å komme en time for sent på jobben på mandagen.

 

Legg igjen en kommentar

La oss redde Hitler

«Hitler var ikke ubetinget god. Han hadde mange ekstreme ideer, og et jødehat av en annen verden. Og fyren var definitivt stormannsgal. Les deg opp om Krystallnatten og De lange knivers natt, og kom så og fortell meg om hva du synes om din elskede Hitler».

Jeg ristet på hodet og lukket ned nettleseren. Jeg burde vite bedre enn å rote meg inn i kommentarfeltene i nettavisene. Og ja, jeg vet at en sak ofte har minst to sider; den enes frihetskjemper er den andres terrorist, men det blir for teit når man skal dra fram negative sider med Nelson Mandela, Mor Teresa og nå Hitler. De var nok ikke perfekte, men de gjorde det de trodde de måtte gjøre, for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg liker Tyskland i dag, men hvem vet hva Hitler kunne ha utrettet hvis han ikke var blitt drept av bomben 8. november 1939. Vi har for all del våre problemer nå i 2020. Universitetene er så fulle at folk ofte ikke får plass på forelesingene, og innimellom drar undergrunnspartiet NS, som fullstendig har misforstått Hitlers visjon, noen demonstrasjoner som nesten uten unntak ender i store gateslagsmål. Men stort sett har folk det bra. Bortsett fra trollene i kommentarfeltene. De er sinte. På alt og alle. Men dem om det.

En melding plinget inn på telefonen min. «Kom bort! Den virker» Den var fra min venninne Elsa. Hun studerer fysikk på 2. året, og har bestemt seg for å bygge en tidsmaskin. Det er sånt hun gjør.

Da hun begynte på universitetet, studerte hun opprinnelig kjemi. Da skulle hun bli alkymist. Hun har fortsatt ikke helt gitt opp å skape gull av gråstein, men det er mer et sideprosjekt i disse dager. Hun droppet ut av kjemistudiene for å bli åndeveileder; kommunisere med de døde. Hun sverger på at hun har mottatt meldinger fra den andre siden, men hun mener at hun ikke har fått noe matnyttig enda. Om hun treffer på et spøkelse som forteller henne noe hun kan bruke til noe fornuftig, så skal hun igjen vie seg fullt og helt til å sende beskjeder mellom verdene, men fram til den tid så har hun altså begynt å studere fysikk. Det var her jeg møtte henne.

Dama er skarp. Det er ikke det. Hun er mye smartere enn meg; jeg sliter med fysikkstudiene. Jeg er her mer av familieforpliktelse enn noe som helst annet; faren min er fysiker, det samme er tanten min. Bestefaren min er pensjonert, men han jobbet som fysiker, og skrev doktoroppgave om partikkelfysikk. Jeg har tenkt å studere minst et semester til før jeg prøver å lese den. Jeg har stått på alle eksamene til nå, men karakterene mine er ikke en gang midt på treet. Elsa derimot, har fått flere A-er enn en økonomipakning med batterier. Men hun skal altså bruke intelligensen sin til å snakke med døde og bygge tidsmaskiner.

Det var ikke som om jeg hadde bedre ting å foreta meg,så jeg slang på meg jakka, pakket ned mobilen, løp ned trappene og satte meg på sykkelen og tråkket bortover Gabelsbergerstrasse. Vi bodde i hver vår utkant av München Altstadt, og 10 minutter senere var jeg framme ved bygården med Elsas hybel i 2. etasje.

Elsa slapp meg inn i vindfanget med et uttrykk som var i overkant begeistret, selv for henne å være.

“Kom, kom”, sa hun. Stemmen hennes skingret av iver og hun nærmest dyttet meg inn på hybelen.

Hybelen bestod i tillegg til vindfanget og et knøttlite bad, av et tolv kvadratmeter stort rom som hadde et minikjøleskap, hybelkomfyr og to små skap langs den ene veggen, en sovesofa med et nattbord på hjul, som også tjente som stuebord langs den andre, en lav, overfylt bokhylle langs den tredje, og i hjørnet mellom bokhylla, og den fjerde veggen, hvor det var et stort vindu, hadde det de siste tre månedene stått en «tidsmaskin”.

Tidsmaskinen var på størrelse med en fryseboks satt på høykant. Den var hjemmesnekret og vindskjev, og spraylakkert med sølvfarget maling på den ene siden. Elsa hadde bestemt seg for å få den til å se mer tidsmaskinaktig ut for en måneds tid siden, men hun hadde grovt undervurdert nødvendig malingsmengde, og hadde så langt ikke kommet så langt at hun hadde kjøpt mer. På den lave bokhylla stod en trepakning med LED-lamper som skulle festes til fronten, og hun hadde forsøkt å sage ut vinduer i døra, men gitt opp, slik at det bare var en L-formet glippe øverst til høyre på døra. Den var et makkverk i finèr og sølv.

Det skal sies at den var hakket mer imponerende på innsiden, fylt med elektronikk og paneler, men den var definitivt ikke større der, og det var akkurat så vidt plass til at vi begge kunne være inni samtidig. Dette visste jeg, da jeg tidligere hadde hjulpet til med å lodde noen ledninger der inne.
“Er du klar?” spurte Elsa.
“For hva da?” spurte jeg tilbake.
“For å reise i tid, vel”
“Selvfølgelig”
Det var lenge siden fornuft hadde vært en essensiell del av våre samtaler.

Jeg hadde lært at det enkleste bare var å la seg rive med i Elsas virkelighetsforståelse, og så heller bruke energien jeg ville brukt på en fruktløs diskusjon, til å trøste henne når ting ikke gikk hennes vei etterpå. Hun skysset meg inn i kryssfinerboksen. Hun fulgte etter og vi stod tett innpå hverandre i det lille rommet. Hun lukket døra etter oss, dukket under armen min, og tastet inn noe på panelet på venstre side av det som med litt godvilje kunne kalles dashbordet.

“Hvor skal vi?” spurte jeg.

Elsa smilte og ristet på hodet.

“Ikke hvor. Når. Du må lære deg å snakke som en tidsreiser”.
“Greit. Når skal vi?”
“7. November 1939. Vi skal redde Hitler.”
“Seriøst? Du starter ambisiøst”
“Hvorfor ikke? Vi er mindre enn tre kilometer fra Bürgerbräukeller, den lå rett der ved biblioteket. Vi stikker inn og henter bomben som er plantet der, og…”
“Desarmerer den?” avbrøt jeg “Vi kan vel ikke desarmere bomber”
“Nei, det kan vi ikke” hun snakket langsomt, og la trykk på hvert enkelt ord.
“Men vi kan kaste den i Isar.”
“Og det vil ødelegge den?”
“Ja, det tror jeg”
Elsa stoppet opp og tenkte seg opp et øyeblikk
“Det vil iallefall legge en stor demper på ødeleggelsen. Og antageligvis ikke drepe noen”.
Jeg skulle til å protestere på at noe “antageligvis ikke vil drepe noen” ikke er en god grunn til å gjøre det, men så kom jeg på at premisset for diskusjonen var at tidsmaskinen til Elsa virket, og det slo meg at dette nok en gang ikke var en meningsutveksling jeg trengte å vinne for at jeg skulle få det som jeg ville. Jeg måtte bare å vente ett minutt eller to, så kunne jeg legge armen trøstende rundt Elsa, og si at det helt sikkert kom til å funke neste gang, og at vi heller kunne se en film og spise is.

Elsa tastet fortsatt på panelet sitt, dro i en spake, og til min overraskelse begynte boksen å riste. Elsa så opp på meg med lysende øyne
“Nå er det ingen vei tilbake. Jeg håper du er klar”
Hun dro spaken helt ned, og jeg måtte holde meg fast i veggen for ikke å falle over henne. Ristingen ga seg, Elsa skjøv spaken forsiktig på plass igjen, og nikket til meg.
“Nå skal vi være i 1939”

Hun dyttet opp døren. Det var mørkt i rommet utenfor. Jeg kjente et sug i magen. Kunne det være at det faktisk hadde virket? At vi hadde reist i tid? Nei. Selvfølgelig ikke. “Tidsmaskinen” hadde sikkert bare trukket så mye strøm at en sikring hadde røket. Det elektriske anlegget i disse gamle bygårdene var håpløst, og selv en tidsmaskin som ikke virket kunne overbelaste det på en vanlig ettermiddag. Elsa hadde gått ut av boksen, og snudde seg mot meg og la pekefingeren over leppene, og hysjet stille på meg, selv om jeg ikke hadde laget en lyd. Jeg ble grepet av øyeblikket, og bevegde meg så mykt og forsiktig som jeg klarte ut i rommet. Suget i magen returnerte. Det var mørkt, men ikke så mørkt at jeg ikke kunne la være å legge merke til at hybelen til Elsa var blitt dobbelt så stor. Kjøkkenet var borte, og i rommet var det nå to senger. I sengene lå det folk og sov. Jeg ble stående å måpe. Jeg prøve å si noe, men jeg ante ikke hva. Elsa løftet nok en gang fingeren opp mot leppene, tok så tak i hånda mi, og dro meg mot utgangsdøra. Nøkkelen stod i på innsiden, forsiktig låste Elsa opp døra, åpnet den forsiktig, og geleidet oss begge ut på gangen. Hun plukket med seg nøkkelen før hun forsiktig lukket døra igjen etter oss, gjorde en liten lydløs seiersdans, og dro meg så etter seg ned trappene og ut på gata.

Der gjentok hun seiersdansen, denne gangen akkompaniert med dempede hvin.
“Du trodde det ikke kom til å funke! Bare innrøm det”
Jeg nikket langsomt. Jeg var ikke klar for å formulere tanker med ord enda.
“Nå til verket. Det er natt til 8. November. Vi har noen timer på oss, ideelt sett har vi kastet bomba i elva og er tilbake i 2020 før familien som bor i hybelen min våkner. Jeg er usikker på hvordan de vil reagere om de våkner til en tidsmaskin på soverommet”.
Hun stoppet opp et øyeblikk, og stirret ut i lufta, som om det først nå slo henne at det kunne bli et problem at vi kunne bli fersket, men så ristet hun det av seg.
“Så du hvor svært det var der inne? Kanskje når jeg kommer tilbake til 2020, så sjekker jeg muligheten for å leie hybelen ved siden av, og slår ned veggen… men det trenger vi ikke tenke på nå. Kom!”
Hun gikk ut av bakgården, og begynte å småløpe nedover fortauet. Forvirret skyndte jeg meg etter. Da vi kom til det første veikrysset stoppet Elsa opp og så seg rundt. Jeg gjorde likeså. All tvil jeg måtte ha hatt om at vi hadde reist i tid var nå borte. Verden så ut som et av disse gamle svarthvittfotografiene som hadde blitt digitalt fargelagt i ettertid. Det så feil ut. Falskt. Jeg strakk ut hånda for å røre ved en husvegg. Den var ekte. Elsa hadde begynt å løpe igjen, og jeg etter. Det var lett å orientere seg i gamle München, beliggenheten av gatene hadde ikke endret seg mye de siste 80 årene, og mindre enn en halvtime senere var vi framme ved Bürgerbraükeller. Den var stengt. Ikke overraskende. Klokka måtte være tre på natta. Optimistisk prøvde Elsa å åpne inngangsdøra likevel. Den var låst.

“Det er en inngang på baksiden og” sa hun “vi prøver der”.

Vi svingte inn i Kellerstrasse. Også der var døra låst, men litt oppå veggen stod et vindu på gløtt. Elsa er uforskammet sprek til å bruke så mye tid på å sitte inne og lese og forske som hun gjør, og før jeg hadde fått summet meg hadde hun tråkket opp på en murstein som stod litt ut av veggen, tatt tak i vinduskarmen, og heist seg inn. To minutter senere hadde hun åpnet døren fra innsiden, og sluppet meg inn på kjøkkenet. Vi listet oss gjennom rommet og inn i selve lokalet.

“Bomben er gjemt inne i en søyle, du begynner å sjekke ytterst til høyre, og jeg til venstre, så møtes vi på midten. Hvis vi ikke har funnet den til da så kontrollsjekker vi hverandres søyler”
“INNI en søyle?” spurte jeg.

Og så begynte jeg å le. Det føltes komisk at dette var det første spørsmålet jeg klarte å formulere, når det var så mange andre spørsmål som svirret rundt i hodet mitt. Elsa hysjet nok en gang på meg, denne gangen noe irritert. Tidsreising krever tydeligvis at man er stille. Jeg sluttet le, og begynte å beføle den første søyla. Ingenting. Men i søyle nummer to, var det ganske riktig en liten nisje, og inni nisja lå en innretning og tikket lavt.

“Elsa” hvisket jeg så høyt jeg turte “her er den”.

Hun hastet over gulvet, bøyde seg ned, og plukket den forsiktig opp.

“Åpne døra!” sa hun.

Stemmen hennes skalv, men ikke så mye som den burde gjøre under omstendighetene. Det var bare et par hundre meter til elva. Vi gikk så forsiktig vi kunne, jeg foran for å holde utkikk, og Elsa etter, like bak meg, slik at vi kunne skjule bomben mellom kroppene våre hvis vi møtte på noen. Da vi var kommet nesten halvveis så hørte vi løpende skritt bak oss. En stemme ropte
“HEI! STOPP!” ut i natten.
Elsa og jeg stoppet og så på hverandre.
“Hva nå?” hvisket jeg.
“LØP!” hveste hun tilbake.
Vi spurtet ned mot elva og da vi kom til elvebredden pælmet Elsa bomba ut i elva.

“HVA ER DET DERE DRIVER MED!!?” stemmen skar gjennom stillheten og mørket.

Elsa og jeg snudde oss synkront, og så rett inn i en mørk frakk. Inne i frakken var det en mann. Ikke spesielt høy. Bare litt høyere enn meg, og kanskje en centimeter lavere enn Elsa, som var 1.76 på sokkelesten. Tynn, gutteaktig, men med en eim av autoritet, på tross av at han neppe var mer enn 3-4 år eldre enn oss.

“Ingenting”, svarte Elsa.

Jeg prøvde å se så avslappet ut som mulig, uten at jeg trodde jeg hadde lykkes med det. Den unge mannen målte oss opp og ned. Det slo meg at vi ikke akkurat var kledd som om vi hørte hjemme i tiden. Hvordan var det på 1930-tallet? Gikk damer i det hele tatt i bukser da? Eller var det kjoler som gjaldt over det hele? Uansett var det nok ikke hullete dongeribukser collegegensere som var hverdagsantrekket. Og vi hadde ikke en gang på oss ytterjakker. Jeg merket med et hvor kald novembernatta var. Jeg slo armene rundt meg selv, i et forsøk på å holde på varmen.
Mannen stod der og ristet på hodet.

“La meg gjette. Dere er tidsreisere. Jeg vil anslå fra sent 2030-tallet”
“2020” svarte Elsa kjapt.

Hun var definitivt bedre rustet enn meg til å takle denne situasjonen. Jeg hadde mest lyst til å krølle meg sammen i en ball og bare bli der.

“Vi har akkurat reddet Hitler!”, sa Elsa stolt.

“Nei!” sa mannen “Nei, nei, nei! Nå må dere slutte med det der! Hitler skal ikke reddes. Hitler skal drepes. Så tidlig som mulig. Helst i morgen. Og hvis ikke det går så i 1944. Dere er i ferd med å sabortere alle mulighetene mine.”

“Men Hitler er jo fantastisk. Han skulle gjøre Tyskland stort igjen” sa Elsa.

“Han gjør Tyskland stort, ja. Han invaderer halve Europa, før alt går åt skogen og Tyskland taper andre verdenskrig. Vi har sett på mulighetene. Vi prøvde å ta ham ut under 1. Verdenskrig, men agenten vår fikk kalde føtter. Vi har som sagt en sjanse til i 1944, men det beste er å ta ham nå. Før han får gjort for mye skade. Stol på meg her. Jeg har kontroll.”

“Men…” prøvde Elsa å protestere.

“Nei,” sa mannen strengt. “Kom dere hjem til deres egen tid, og la profesjonelle ta seg av dette her”
“OK, beklager” mumlet Elsa lavt, før hun snudde seg og begynte å gå tilbake til hybelen. Jeg kunne ikke annet enn å følge etter.

– –

Mannen gikk irritert tilbake til Bürgerbraükeller. Hitler skulle liksom være en slam dunk. Han hadde simulert de optimale verdenshistoriene, og siden de ikke hadde klart å forhindre drapet på Franz Ferdinand, så gikk det best med Hitler ute av spill så tidlig som mulig. De hadde ikke så mange muligheter igjen nå. Han gikk tilbake ned i kjelleren. Der satt partneren hans og ventet utålmodig på ham.

“Hva var det for noe? Fikk du tak i bomba igjen”

“Nei. Det var noen amatører som var kommet for å redde Hitler. De kastet bomba i elva”

“Nå igjen? Idioter. Rekker vi å lage en ny?”

“Jeg håper det. Vi må klare å drepe Hitler før slutten av 2. Verdenskrig. Hvis ikke får vi 3. verdenskrig, og da har vi tapt.”

“Vet du, Lee Harvey, jeg tror dette her kommer til å ordne seg. Ny bombe er klar om ikke så alt for lenge, og så lenge ikke en av disse idiotiske tidsreiserne gjør noe dumt som å få Hitler til å forlate møtet tidlig, så har vi reddet verden, og vi kan pensjonere oss”

“Jeg håper det. For hvis ikke blir vi nødt for å drepe John F. Kennedy, og det har jeg virkelig ikke lyst til. Han er en fin fyr.”

Legg igjen en kommentar

Stage Fright (1950)

Den der «morsomme» setningen jeg hadde på russekortet mitt var «Fortell meg om dine fobier, så skal jeg si deg hva du er redd for». Et Robert Benchley-sitat, som jeg fortsatt synes er ganske gøyalt, fordi jeg liker selvhøytidelige selvfølgeligheter, men som ikke funket så bra, fordi folk valgte å tolke det som en slags snikskryting av (de ikke-eksisterende) greskkunnskapene mine, og sa ting som «Jeg har sesquipedalofobi, hva er jeg redd for», og det visste jeg jo selvfølgelig ikke.

Selv tror jeg ikke at jeg har noen ordentlige fobier. Noe av greia med fobier er at de skal være irrasjonelle. Så man kan ikke ha fobi for f.eks. haier med freakin laserstråler på hodet, fordi virkelig ER farlige. Med mindre man får noia bare man ser et bilde av en hai med laserstråle på hode. Bilder kan ikke skade en. Spesielt ikke hvis de er laminert. Jeg har litt sceneskrekk, og jeg er ikke spesielt begeistret for å tale for store forsamlinger og er generelt redd for å skille meg ut, men må jeg så må jeg, og stort sett går det bra. Jeg er veldig bekymret for at jeg skal bli dratt opp på scenen når jeg er på live forestillinger, men ikke i så stor grad at jeg lar være å dra på live forestillinger i det heletatt.

Jeg er normal. Ish.

For en stund tilbake siden satt jeg i et sirkustelt i Skottland og så på en forestilling inspirert av Alfred Hitchcocks filmer. Vi satt på første rad, og fikk beskjed om å rekke begge hendene i været. Så skulle alle de som hadde en fobi ta ned den ene hånda. Som sagt, jeg er livredd for å skille meg ut, så min indre monolog gikk noe ala «Har jeg en fobi? Det har jeg sikkert. Jeg kan ikke være den eneste i hele verden som ikke har en fobi», jeg tok ned den ene hånda mi, og fortsatte tankerekken; «men hva kan fobien min være? Jeg er redd rulletrapper. Ja, jeg bruker dem, men jeg tror de er onde, og er stadig redd for at jeg skal falle. Det er iallfall irrasjonelt nok» og i samme øyeblikk peker fyren i manesjen på meg og sier (på engelsk). «Du. Hva er din fobi?» Så. Dere husker min frykt for å bli tilsnakket fra scenen? Alt frøs. Jeg satt igjen med bare ett ord, som jeg stotret fram (på engelsk): «Rulletrapper». Fyren på scenen så forvirret ut, men han var profesjonell og fikk flettet rulletrapper inn i den skumle historien han fortalte. Heldigvis hadde de andre han spurte mer normale fobier som araknofobi og klaustrofobi (den gidder jeg ikke å linke til. For å være helt ærlig, synes jeg egentlig araknofobi-linken også er overflødig), og det gikk seg til på et vis.

Men jo, i ettertid ser jeg det. Hadde jeg ikke vært så vanvittig vettskremt, så kunne jeg servert oss alle et fantastisk ironisk øyeblikk.

 

,

Legg igjen en kommentar

Farvel, kjære venn

Første hjerte

Jeg hadde allerede stekt den første vaffelen, og spist det ene hjertet, og var godt i gang med å steke vaffel nummer to. Men det varte og det rakk, og vaffel nummer to ble ikke ferdig. Til slutt så jeg det. Lyset på vaffeljernet var av. Vaffeljernet hadde sovnet stille inn, mens det gjorde det det elsket høyest; steke vafler.

Andre hjerte

Men ah! vaffeljernet var ikke dødt. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde wifi heller, og som en annen Sherlock dedukterte jeg så fråden stod om meg, og gikk ut og sjekket sikringsskapet, og ganske riktig, den ene sikringsbryteren hang med hodet. Jeg vippet den opp igjen, og gikk fornøyd tilbake til vaffelstekingen. Vaffel nummer to lå imellomtiden til ettersteking i stekepanna, så jeg øste (yeah right. Som om jeg driver med øser. Jeg heller.) opp vaffel nummer tre, og spiste fornøyd vaffelhjerte nummer to.

Tredje hjerte

Men vaffel nummer tre ville ikke steke i det hele tatt. Sikringen hadde gått igjen. Men jeg kan leve med det. Jeg ville heller ha  en litt upålitelig sikring enn et dødt vaffeljern. Lite visste jeg… etter å ha vippet opp sikringen, åpnet jeg vaffeljernet for å se hva ståa var. Og da jeg så det. Gnisten i ledningen som ligger inne i hengslene mellom over- og underkjeven til vaffeljernet. Og wifiet som forsvant. Og jeg forstod. Vi vet det er noe som heter skinndød, men er det noe som heter skinnlevende? Jeg spiste det tredje vaffelhjertet med en bit banen og et blåbær.

 

Fjerde hjerte

Vaffeljernet mitt virket bare så lenge, før det gnistret til, og ikke bare slukket selv, men også tok med seg nærmeste sikring. Det gir en illusjon av å virke, men det er bare det det er. En illusjon. Og nå må jeg spise stygge pannekaker.

 

Femte hjerte

Jeg danderte det siste vaffelhjertet mitt med banan, blåbær, valnøtt og honning, fotografterte det, la på 300 filter og postet det på instagram. Så spiste jeg det med andakt, mens jeg tok farvel med mitt kjære vaffeljern.

20151128_141435

 

 

Bisettelsen finner sted på tirsdag eller torsdag på Sofienbergparken minigjenbruksstasjon etter arbeidstid. Minnestunden avsluttes ved containeren.

2 kommentarer

Katakombene 2015

The Midnight After

Passasjerene i en nattbuss i Hong Kong er plutselig de eneste gjenværende menneskene i verden. Thomas advarte oss om at dette var en rar film uten særlig avslutning, og det er jeg veldig glad for at han gjorde, for da var jeg forberedt på å bli snytt for en slutt, og kunne bare kose meg med alt det rare som skjedde underveis. Og ja, det var litt irriterende når det helt tydelig var «rart for å være rart», men innimellom hadde det rare mening, og innimellom var det rare morsomt og skummelt og trist, og det kan være nok. Og dessuten lagde det en fin kontrast til de veldig realistiske reaksjonene karakterene hadde til at det rare som skjedde. Og da mener jeg ikke film-realistisk-troverdig-for-historien-realistisk. Men ekte virkelighet realistisk. Som de to gutta som bestemmer seg for å voldta en dame, for de innser at det jo ikke noen der til å stoppe og/eller straffe dem.  Akkurat det gjorde veldig inntrykk.

 

The Harder They Come
Reggaemusiker fra landet flytter til byen for å gjøre det stort, oppdager at musikkbransjen er råtten og blir narkolanger istendefor. Jeg likte musikken. Vi var ikke langt inne i filmen før jeg tenkte «Hvorfor hører jeg ikke mer på reggaemusikk, egentlig?» Og jeg liker kampen mot urettferdigheten og stomannsgalskapen og hevnlysten. Dette er en relativt forutsigbar historie, men godt fortalt og med fine farger (mye gult!) og fin musikk.

 

The Blue Dahlia
Noir! Barske menn og vakre damer og mord. Jeg hadde kveldens første «Det er DETTE jeg går til Katakombene for»-opplevelse. For jeg liker noir veldig godt, men ikke godt nok til å se på haugevis av middels noir-filmer, så da er det veldig greit å ha Thomas velge ut de beste for meg. Selv om det at jeg er ansiktssvaksynt blir et enda større handicap i svart/hvitt-filmer, og jeg brukte en del tid til å tenke ting som «Hvem er det?» og «Hæ, hvorfor setter han seg inn i bilen til kona han akkurat har forlatt, og snakker med henne som om han aldri har sett henne før?», var dette en veldig fin filmopplevlse.

 

The League of Gentlemen

Første episode av den britiske komiserien som garantert må ha vært inspirasjonen for Little Britain. Litt nedtur for meg denne her. Jeg tror kanskje jeg hadde litt for høye forventninger. Og det ble litt for mye menn-i-kjole-og-parykk-er-så-morsomt-at-vi ikke-trenger-mer humor og dessuten var mye av humoren basert på at vanlige mennesker utsettes for totalt urimelige reaksjoner av totalt urimelige mennesker, som jeg ser kan være morsomt, men når det blir så mye så ender jeg bare opp med å synes så synd på den normale, at jeg ikke får plass til å le.

 

Apocalypse Oz
Dette derimot, er sånt jeg liker. All dialogen i denne filmen var tatt fra enten Apocalypse Now eller Trollmanen fra Oz. Historien er helt ny, og henger ikke nødvendigvis så veldig på greip, men det gjør ingen verdens ting. Det er kjempegøy å ta alle referansene, og se hvordan de klarer å tilpasse dem til sitt bruk. Det var også fascinerende å tenke over at Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz egentlig er ganske like filmer. Bortsett fra at de er drit forskjellige, selvfølgelig. Jeg har lett etter andre tilsvarende prosjekter, men ikke funnet noen enda. Si ifra om dere vet om noen.

 

Gymkata
OK, nå måtte jeg korrigere meg selv. Det er DETTE jeg går til Katakombene for. Helt fantastisk så-dårlig-at-det-blir-bra-film, og en gymnast som blir hyret til å delta i «The Game» i Parmestan(!!) for at USA skal få lov til å sette opp en satelittstasjon(?) der…i alle fall noe med den kalde krigen. Ingenting henger på greip, men ikke på grunn av pretensiøse manusforfattere og regissører som ønsker å framstå som rarere enn de er, men fordi folk har vært så ivrige på å lage en film med en 80-talls-pen turner at de ikke egentlig har brukt noe tid på å luke de logiske bristene ut av manus. Og det er kjempegøy!!

 

A Girl Walks Home Alone At Night
Kunsterisk vampyrfilm. Litt kjedelig, men vampyrer er jo alltid bra. Det som fasinerte meg mest med denne filmen er at historien kunne funket uten vampyrer også. Det var som om filmskaperne ville lage en film om et knippe mennesker og deres problemer. Og ja, så skal der være en vampyr med! Jeg har også lyst til å lage en sånn film.

Suspira
Jeg sov litt mye under denne filmen, men det jeg fikk med meg likte jeg. Det var skummelt og rart og mange farger og mye bråk.

 

Dessuten var der pizza, quiz, hyggelige folk, nazister som kjørte på rødt lys og brownies. Masse brownies. (Og bare fordi jeg ramser det opp på slutten her, betyr ikke det at jeg ikke likte det kjempegodt. Bortsett fra naziene. Dem likte jeg ikke. Men de var ikke spesielt viktige. Brownies. Det er det som er viktig.)

 

Jeg gleder meg allerede til neste år.

 

That’s all.

 

Legg igjen en kommentar

Min tyske vingård del 3

Jah. Jeg glemte at jeg hadde begynt å blogge igjen. Men du, leser (hei Espen!) har fortjent en avslutning på Vingårdssagaen min, så her kommer den:

Vi hadde familieselskap, og det kom fram til at hagen som onkelen min og jeg hadde besøkt, IKKE tilhørte tomta vår. Tomta vår var den med det skikkelig sure bjørnebæret.

Jeg har fått, og mistet, en epostadresse til kommunen, hvor jeg egentlig skulle sende en epost for å få gårds og bruksnummer på vindruetomta

Jeg lanserte en ide om at jeg, når jeg ble pensjonist skulle få vindruetomta opp og gå igjen. Det viser seg at onkelen min hadde den samme planen, helt til tanten min påpekte hvor vanvittig mye arbeid det er å dyrke vindruer. Onkelen min mente at det var en mye bedre ide å bare bruke €200 i året på vin, og være lykkelig. Jeg har sett verre pensjnsplaner.

Og jada, jeg skal finne igjen den epostadressen. Og jeg skal sende den eposten. Og neste gang skal jeg ut og besøke tomta som kunne vært.. min tyske vingård

2 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.