Bokstavblogging U

U er av de mer labile bokstavene. Hvis man dytter den så beveger den på seg, og dytter man den hardt nok så havner den på siden og blir en slags rar speilvendt C (av en eller grunn har jeg hele tiden sett for meg at man dytter U-en mot venstre). U er symbolet for elektrisk spenning, og er en del av Ohms lov, som går som følger: U=RI. Hvis man synes den er vanskelig å huske, så kan man tenke på Uri Geller. Det lærte jeg av fysikklæreren min på videregående, og det har funket for mitt bruk, men det forutsetter at man vet hvem Uri Geller er. Jeg har nemlig prøvd å videreføre til yngre mennesker, og de bare ser dumt på meg. Jeg forteller dem at han kunne bøye skjeer med tankekraft. Det har ikke pleid å hjelpe noe særlig. Men i dag fikk jeg spørsmål om jeg er naturfaglærer, for jeg var så flink til å forklare halveringstid, og det var veldig hyggelig. U er forresten også det kjemiske symbolet for Uran. En liten u er også enheten for atommasse, og 1u tilsvarer ca 1,66 *10^-27 gram. Det er lite det. Mye mindre enn en maur. U kan også brukes i mengdelære; da står det for union. U er generelt en allsidig bokstav for de som driver med realfag. U kan også være en forkortelse for you når man for eksempel skriver “I love U”.

Legg igjen en kommentar

Bokstavblogging: F

F er den sjette bokstaven i alfabet, i alle fall hvis vi bruker det latinske alfabetet, og det gjør vi jo. På gresk heter bokstaven fi og ser ut som en krøll-c. Jeg kan bare rekkefølgen på de første åtte bokstavene og det er ikke en av dem, så den er minst nummer ni. På runealfabetet er det enklere, for det heter jo futhark, så da er sikkert fu eller fut eller futh den første bokstaven. Alt etter hva den heter. F er også den bokstaven som ser mest ut som et stativ man kan henge noe på. Men man må i tilfelle bolte den godt fast i gulvet, for ellers vil den velte. Sånn sett er kanskje E bedre, for den har større bunnflate og er mer stabil. Sånn sett hadde kanskje et opp-ned T vært aller best, men da har man bare et sted å henge fra seg, og hvis man har mye, så kan det være vanskelig å få tak i det underste. Jeg vet ikke om f er forkortelse for noe alene, men hvis man feks skriver feks, så står f-en for «for». Av og til skriver man «f…» da mener man ofte «faen» men er for dannet til faktisk å banne.

Legg igjen en kommentar

Son «Reise»dagbok – dag 4

Selv om jeg har trent i underkant av 1/3 av hva jeg ville gjort på en vanlig boot camp, så våkner jeg som vanlig til dag fire med vondt i kroppen og vondt i viljen. Dette er det vi kaller dipday. Og man må bare komme seg gjennom den. Frokost; som før. Skriving ; som før. Så har jeg tid i bassenget igjen. Det er fullere der nå, siden helgegjestene har kommet, og jeg håper det skal være for mange folk i bassenget til at jeg får svømt, men det er skuffende tomt, og jeg klarer faktisk å svømme effektivt en halv økt, før jeg svømmer ineffektivt resten. Jeg går i det de kaller «opplevelsesbassenget» og jeg tenker «hvor mye kan man egentlig oppleve i et basseng?», før jeg trykker på en knapp og det kommer en foss av vann ut av veggen, og så trykker jeg på en annen knapp, og en stråle under vann dytter meg halvveis gjennom bassenget, og jeg leker litt i vannet for meg selv og synes jeg har hatt en liten opplevelse.

Jeg er nesten ferdig med romanen nå, men er lei av å skrive også. Så istedenfor å skrive de kapitlene som mangler går jeg heller og fjerner de delene som gjør kapitlene nødvendige. Det er ikke sikkert at alle scene må beskrives slik de oppleves av alle karakterene i førsteperson. Nå mangler det kanskje litt karakterutvikling som tar oss fra A til B, men det er moderne å la leseren tenke litt selv også, er det ikke? Hvis noen vil prøvelese er det bare å si ifra.

Så er det dansetimen som jeg så optimistisk hadde meldt meg på dagen før, men siden jeg er helt tom for energi så blir det bare litt vimseknipsing og uengasjert hoftevifting. Jeg angrer på at jeg har avlyst lunchreservasjonen, jeg har bare en banan og litt gulrøtter på rommet, siden jeg spiste opp resten av lunchen min i går kveld, men jeg har blitt tipset om at man kan bestille seg småretter i baren, så jeg går ned for å gjøre det.

Når jeg ber om smårettmenyen så får jeg rett og slett lunchmenyen, og det føles som om jeg skikkelig har klart å lure systemet, selv om systemet tydeligvis bare er at man ikke egentlig trenger en reservasjon for å få lunch. Jeg spiser og går tilbake på rommet hvor jeg ser på videoer av David Tennant og Neil Patrick Harris synge på YouTube.

Når det er på tide med middag, har jeg, ikke overraskende, ikke opparbeidet noe særlig appetitt, så jeg bestiller bare en forrett, spiser og skynder meg tilbake på rommet.

Kveldens film blir The Bourne Supremacy, fordi i dag er en sånn actionfilmdag- Den er helt OK.

,

Legg igjen en kommentar

Son «Reise»dagbok – dag 3

Fordi jeg ikke vet hvordan man har ferie som et normalt menneske har jeg booket meg en styrketreningstime klokka 9 på morgenen, som en annen idiot. Jeg går i boot camp-modus, og står opp kvart på ni, og glemmer at ikke alle andre på hotellet her bootcamper, så selv om jeg faktisk møter 5 minutter før timen starter er alle andre allerede der, og morgenfriske og klare, og jeg er den eneste som kommer usminka og med uknytta sko. Jeg håper at det skal være en kjendis som skal holde timen igjen, det er det ikke, men det er en hyggelig og energisk dame, som tydeligvis bestemmer seg for å ta vare på tjukkasen som ikke vet at man må være der 10 minutter før og ferdig påkledd. Vi starter med «Barry time», jeg håper på Manilow, men får White. Jeg er likevel fornøyd.

Det blir opplyst om at det er en popup Love2Dance-time klokka to på lørdag, så etter timen melder jeg meg på den, og avbestiller lunchen jeg egentlig har da. Det føles veldig boorcampete av meg. Så går jeg rett til frokost og spiser alt for mye, fordi jeg ikke helt klarer å takle alt matsvinnet jeg ellers forårsaker. Verden er i balanse igjen.

Etter frokost har jeg bestilt tid på spaet; jeg trer på meg den lille italienske badedrakten min, og har en god svømmeøkt før boblebad og generell flyting.

Så er det lunch, og så jobber jeg litt mer på romanen min. Den har så langt hatt arbeidstittel «Blod og ild» som føles alt for pretensiøst for en tullete tidsreiseroman, så for fjerdeutkastet så bytter jeg navn til «Hjelp! Det brenner på låven.» Det er mulig jeg har dratt det for langt i motsatt retning.

Deretter spaserer jeg inn til Son sentrum og kjøper meg sushi til middag og niste siden jeg ikke har en lunchreservasjon for lørdagen.

Jeg drar tilbake til hotellet og spiser sushien og mesteparten av nista(…) før jeg ser to filmer. Jeg har gått litt bort fra konseptet «se veldig bra film» til å se «filmer jeg har lyst til å se», og kveldens blir Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn) som er ok underholdning, og Emo The musical, som er teit og cheezy, men også helt fantastisk på en og samme tid.

,

Legg igjen en kommentar

Son «Reise»dagbok – dag 2

De har løst frokostbuffet/coronaproblematikken med engangshandsker og sånne afternoon tea-tårn med pålegg brakt til bordet. Han fyren jeg overhørte belære selskapet sitt om Holberg i går kveld blir fersket i å stjele brød fra et annet bord.

Jeg blir ferdig med tredjeutkastet til romanen min på formiddagen, og bestiller et rekesmørbrød til lunch. Jeg gjør så lite spennende at jeg vurderer å høre om de har mimosa, bare sånn at jeg kan blogge om den gangen jeg lanserte teorien om at en Screwdriver er en Russian Mimosa, men konkluderer med at å tenke tanken holder for å få lov til å blogge det.

Etter lunch drar jeg ut på en joggetur. Det regner litt, men det går fint, for da kan jeg være en sånn raring som er ute og løper i regnet, og det er min favorittraring å være. Jeg havner også i en situasjon der jeg må løpe over svaberg og opp en idiotisk bratt brakke. Det liker jeg mindre godt. Tilbake på hotellet stikker jeg innom rommet og skifter fra ute-joggesko til inne-joggesko, som også er helt på grensen av hva som går an med min personlighet, og stikker rett på treningsrommet. Jeg bestemmer meg for å bruke alle treningsapperatene, men det første skjønner jeg ikke, det neste gir meg krampe i låret, og så er det tre stykker som er opptatt for en fyr bruker dem i en liten sirkeltrening. Jeg vurderer å dikte opp grunner til at jeg ikke kan bruke de andre og, men kommer fram til at det er viktigere å faktisk trene enn å få en bra reisedagbok, så jeg fullfører runden som en normal person.

Så har jeg en pedikyr. Jeg og pedikyristen blir øyeblikkelig venner, og hun forteller om sitt sitcom-kjærlighetsliv, og jeg forteller om mitt sitcom-kjærlighetsliv (jeg tror jeg «vinner»), og vi fniser og ler og jeg får veldig fine tær.

Så jobber jeg litt mer med romanen min. Jeg har nå ca 2A4 sider med ting som må fikses, alt fra små ting som «finne bedre 1800-tallsbanning» til litt større «kapittel 21 mangler». Men det skal være mulig å løse på de to dagene jeg har igjen.

Under middagen tar jeg mot til meg, og dypper serviettpillen i den lille dammen med væske; det viser seg å være antibac, og pillen kan nå brettes ut til en engangsserviett. Artig. Jeg spiser svinenakke som er veldig god.

Kveldens film er SouthPark: Bigger, Longer, Uncut. Den havnet rett på favorittlista mi da jeg så den på kino i 1999, og jeg må dessverre innse at jeg har vokst fra den. Selv om jeg fortsatt liker musikalnumrene veldig godt. Siden filmen er kort, ser jeg også en episode av den Sør Koreanske TV-serien One More Time, og en episode av den australske TV-serien Please Like Me, før jeg lager ferdig en TV-seriequiz, og henger litt på internettet før jeg sovner alt for seint-

, ,

Legg igjen en kommentar

Son «Reise»dagbok – dag 1

Jeg innser at det ikke er det største problemet vi har i verden nå, men jeg synes jo at det er litt trist at jeg ikke får dratt på ferie i 2020, så nå har jeg tatt inn på Spa-hotell i 4 dager for å late som om alt er normalt. Jeg har laget et deilig fargekodet Excelark, som jeg har sett på med kjærlighet flere ganger om dagen de siste ukene, og later som om jeg er mer enn 45 minutter hjemmefra (spesielt med tanke på alt jeg har glemt å pakke. Vi nevner i fleng:

-briller/linseveske

-tannkost/tannkrem (heldigvis hadde jeg noe liggende i håndveska, da jeg tydeligvis liker å se på meg selv som en person som ikke alltid kommer seg hjem fra byen etter en lørdags kveld (og det på tross av at jeg ikke har vært ute på byen en lørdags kveld siden 2015, ca))

-badedrakt (jeg er på SPA! for pokker. Mer om dette senere)

-Lader til mobilen (…det er som om jeg ikke vet hvordan man pakker til ferie lenger…)

-Hårbørste (torsdags morgen anm.))

Jeg dro hit rett etter jobb, og idet jeg sjekker inn kommer jeg på at jeg hadde tenkt å pakke to badedrakter, sånn at jeg kan svømme to dager på rad uten å måtte ta på meg våt badedrakt, og innser at jeg istedenfor å pakke to badedrakter har pakket ingen badedrakter. Jeg blir henvist til spabutikken (det heter sikkert boutique når den er i et Spa), som kan opplyse om at de har store størrelser, men at størrelsene er italienske. Italienere er små. De går rett fra størrelse 34 til plus size. Men jeg klarer å finne noe som jeg klarer å trekke på meg, så nå har jeg en grisedyr, litt for liten, italiensk badedrakt, nye svømmebriller (jeg hadde ikke pakket det heller) og en ny vannflaske (den fikk jeg gratis. Så det var hyggelig).

Så fikk jeg endelig roet meg litt på rommet. Jeg er på dette tidspunktet bare 5 minutter etter skjema, fordi jeg hadde satt av en time til innsjekking, og på rommet mitt er en diger kurv med gratis snacks, som straks gjør meg i mye bedre humør. Jeg spiser ikke sukker for tiden, så der er lite der jeg faktisk kan spise, men det er jo fint å ha med seg gaver hjem fra ferie, så jeg tømmer hele kurven i bagen min. Så husker jeg hvordan konseptet «minibar» virker, og skjønner at snacksen er det motsatte av gratis, og plukker alt ut fra bagen igjen, og legger det tilbake i kurven.

Jeg skriver litt på romanen min før jeg går på «Styrketrening med Trine». Trine viser seg å være Trine Lise Hattestad, så det er jo også gøy. Og før du blir for imponert over at jeg driver og gjenkjenner tidligere idrettsstjerner i hytt og gevær, kan jeg opplyse om at jeg overhørte noen si «man blir nesten starstruck» på vei inn i timen, visste at hun het Trine og har googlet henne ettertid, så det er ikke så veldig imponerende. Jeg liker timen veldig godt. Jeg dør ikke, men er god og svett når den er over, som er det jeg ønsker meg av en styrketime.

Så jobber jeg litt mer på romanen min, før jeg går til middag.

I restauranten har de dette:

Jeg burde hatt en banan eller noe for å vise størrelsen, men de der serviettpillene er altså ikke stort større en tommelfingerneglen min. Jeg har nå 4 mål for ferien min:

Skrive ferdig romanen min

Gå ned 2,5 kilo (som kan bli tøft siden jeg har ikke mindre enn 10 restaurantbookinger i tiden jeg er her…og i tillegg en kurv med grisedyrt snacks på rommet mitt som jeg kan spise)

Finne ut av disse serviettpillene.

Se en bra film hver kveld. I kveld ble det The trial of the Chicago 7, som jeg elsket. Hvis noen har tips om andre sykt bra filmer, så kom gjerne med dem; hvis ikke har jeg funnet tre av favorittfilmene mine som det er lenge siden jeg har sett på Netflix, så jeg klarer meg.

, ,

4 kommentarer

Det er aldri Snap!

Hver gang jeg hører en sang i sjangeren Eurodance/tyggegummitechno er min første innskytelse å tenke «Dette er Snap!». Det er aldri Snap!

Hvis jeg skal lage en musikkquiz, så skal den ha en kategori som heter «Dette er ikke Snap!» som skal ha alle de sangene som man tror er Snap! men som ikke er det.

Hvis du skal på den quizen, så har jeg noen tips om hvordan man skal klare å huske hvilken sang som hører til hvilken gruppe:

You spin me round (like a record)

Hele denne posten er basert på at jeg trodde det fantes et utrykk som heter «you can’t spin a cat in here». Det viser seg at utrykket er «you can’t swing å cat…», men det funker på et vis likevel.

You spin me round -spin a cat round – Schrödingers katt – Dead or Alive

Gonna make you sweat (Everybody dance now)

Denne er litt tricky, for når man hører sangen er det veldig lett å tro at den heter Everybody dance now, for det er stort sett det de «synger»/roper, men det blir en alt for generisk huskeregel for denne typen sanger, og det blir for lett å blande sammen med andre sanger hvor alle skal danse, så man må bare huske at den heter Gonna make you sweat for egen maskin. Det andre problemet er at jeg veldig gjerne vil bruke kunnskapen min om at C er romertall for 100 til noe. Og det har resultert i følgende rekke:

Gonna make you sweat – svette -løping -Marathon – Gamle grekere – Gamle romere – Romerske tall – C=100 – C+C=200 – C+C Music Factory

Det er et tredje problem med denne huskeregelen, spesielt hvis man ikke har kontroll på sin grunnleggende reggaekunnskaper, for det kan forlede en til å tro at Inner Circle-låta Sweat (A La La La La Long) er av 10CC, noe den logisk nok ikke er, så er det utvilsomt rom for forbedringer. Det er bare å komme med innspill her (så lenge innspillet ikke er; «kan du ikke bare lære deg hvem som synger hvilke sanger?»)

The rythm of the night

Rythm of the night – Music of the night -Operafantomet -Fantomet- Cristopher Walker-Johnny Walker-Sprit-Vin-Øl-Corona

Groove is in the heart

Groove is in the heart -Gruve- Gruvearbeidere- The full monty – Brassed off – The Music Man – 76 trombones – 76 Tom Bones – Tom Jones- Delilah- Deee-Lite

(Denne forutsetter at man

1. Kjenner til filmen Brassed off, som kom omtrent samtidig med The Full Monty, men som handler om at gruveabeiderne spiller i korps istedenfor å strippe.

2. Kjenner til musikalen The Music Man, som ikke en gang jeg har sett, men som jeg tror også handler om korpsmusikk (og farene ved å la ungdom spille biljard. Jeg har VELDIG lyst til å se denne musikalen!) Og inneholder sangen 76 trombones (også referert til av Spike i Buffy-episoden Once More With Feeling)

3. Har hørt den improviserte BBC4 sketsjen der det ble påstått at Star Trek legen Leonard «Bones» McCoy egentlig heter Tom til fornavn (Det var først da jeg researchet til denne posten jeg fant ut at han sannsynligvis ikke gjør det), og han påstår at han har 76 av noe, og noen andre sjokkert bryter «76, Tom Bones!?»

Så jeg har en følelse av at dette er en huskeregel som bare hjelper meg.)

Alle andre sanger i denne sjangeren r faktisk Snap!, så de er ikke noe problem.

2 kommentarer

Hvor er pølsa mi?

Jeg har funnet opp den beste huskeregelen på hvem som har skrevet William Tell ouverturen (og for så vidt resten av operaen). Den krever at man kjenner til tulleteksten som jeg sang til den som barn, som går som følger

«Meine Wurst, Meine Wurst, Meine Wurst ist weg»

Det er tysk, og betyr «Pølsa mi, pølsa mi, pølsa mi er borte». Jeg har prøvd å finne ut om teksten fortsetter, men da jeg spurte tanta mi, kunne hun opplyse at en ouverture selvsagt ikke har tekst, og at dette med pølsa bare er tull, og jeg er nå så dødelig fornærmet over at tanta mi ser på meg som et menneske som går rundt og tror at operaen om William Tell starter med at han går rundt og etterlyser pølsa si, at jeg ikke klarer å fortsette samtalen. Det gjør heller ingenting, for

«Meine Wurst, Meine Wurst, Meine Wurst ist weg»

er egentlig alt man trenger her. På dette tidspunktet foreslår jeg at du går på Spotify og sjekker hvor godt teksten passer til melodien. Syng gjerne med:

(du må nesten 3 minutter uti før det tar av. Du kan begynne å synge rett før 03:00)

https://open.spotify.com/track/6c7CHDYMmFrcfHQolTYPSs?si=mjj_Ak8FQWmtwBMTl8Y3lA

 

Og hvem er det så som har skrevet dette mesterverket? Jo, det skal jeg si deg. Det er Rossini. Og hvordan husker man det? Lett som en plett. Man tenker bare på Rossin(a)i Pølsa (si det høyt. Det funker bedre muntlig enn skriftlig). Herregud så deilig det er med kunnskap man slipper å jobbe for!

Legg igjen en kommentar

Katakombe nummer 14

14. katakombe. Min 12. det blir et kort referat som forutsetter at du har sett alle filmene, jeg håper det er bedre enn ingenting.

 

A short film about John Bolton : Dette var gøy. Jeg liker Marcus Brigstocke (jeg så ham live tidligere i år  #snikskryt #menikkeegentlig #fordetervelikkenoeåskryteav #ikkevarjegsniketeheller), og selv om man ser hvor det bærer hen, så synes jeg slutten er såpass elegant utført at om man ikke akkurat gisper, så gjorde jeg et sånn raskt utpust som tilsvarer et anerkjennende nikk.

Tears of the black Tiger : En fyr blir skutt med ordene «Here’s your reward for singing to the police», og jeg bare «Huh! Har han sunget for politiet og gjort en så dårlig jobb at de nå skyter ham». Såeh ja. Jeg var en del forvirret. Men mye fine farger, og jeg likte musikken.

November: Filmen starter med et stort skjeletthjul som stjeler ei ku. Så jeg tenker «Oi. En estisk Rubber». Men så dukker det opp en fyr som heter Hans og en snakkende snømann, og med en tittel som henspiller på den kalde årstiden, så landet jeg på at dette var en estisk Frost.

Eureka: Den andre Roeg-filmen jeg ser denne uka (#snikskrytforrealzdennegangen), han er nå meg en raring. Men mens The man who fell to earth annerkjenner at den er en rar film, så følte jeg at Eureka er en rar film som utgir seg for å være normal. Jeg likte sitatet «Once I had it all. Now I just have everything.» veldig godt, da.

DRØMMEQUIZ! Takk til 1992-Sonja som bestemte seg for at hun skulle se alt Tom Cruise har spilt i (American Made står i DVD-hylla, men er ikke sett enda, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker The Mummy, ellers er jeg fortsatt ajour. Antageligvis det eneste prosjektet i livet mitt som jeg har klart å gjennomføre i så stor grad)

Shake hands with danger: Herregud, jeg får vondt i HMS-en min! Men jeg lo, da.

Carts of Darkness: Det er alltid en film i katakombene som inspiserer meg til å leve et bedre liv. Dette var årets.

Samurai Cop: For et deilig makkverk. Kan også anbefale Trivia-seksjonen om filmen på imdb.

Kontroll: Jeg sovna. Jeg tror jeg snorka. Sorry. Jeg tror jeg hadde likt denne om jeg hadde klart å holde meg våken.

Takk til Thomas for nydelig arrangement, til Gry for brownies, til Espen for sjåføring og Tor Andre for organisering av pizza, og alle andre for generell god stemning og hyggelig samvær.

That’s all!

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Mink amp

Det er noen uker siden dette skjedde for jeg har, av grunner som kommer til å bli åpenbare, lurt litt på om dette egentlig er noe jeg trenger å fortelle til folk. Men som vanlig seirer underholdningstrangen over skamvettet.

Det var en lørdags formiddag, og jeg hadde stått opp litt for tidlig for å dra på trening etter å ha vært på fest kvelden før, men jeg var altså våken, edru og ellers så mentalt tilregnelig som man kan forvente av meg. Jeg gikk og hørte på Aftenpodden, hvor de snakket om stortingsvedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, og Trine Eilertsen fortalte at hun hatet mink. Hun sa at de er en pest som går i reder og knuser egg bare for moro skyld.

Dette misforstod jeg.

Min tolkning var at det var Trine Eilertsen selv som hatet mink så mye at HUN gikk i minkredene og knuste minkeggene for moro skyld.

Min første tanke var «Huh. Jeg visste ikke at mink la egg» Men jeg klarte egentlig helt greit å se for minkegg, så jeg godtok det.

Min neste tanke var «Veldig rart at Trine Eilertsen er villig til å innrømme dette så åpent på en podcast. Det MÅ hun jo få problemer for»

Da den tanken var tenkt ferdig hadde de snakket videre på podcasten, og jeg skjønte hva som var greia. Men jeg skal love; jeg var fryktelig forvirret en stund der.

Legg igjen en kommentar