Øksemorder

Jeg hadde altså vært på Katakombene (referat kommer), og dagen etter måtte jeg naturligvis hjem igjen. Etter en relativt seriøs diskusjon rundt hvor vidt teleportasjon av mennesker noensinne ville bli mulig, satte jeg meg i Hitlermobilen og vendte snuten vestover. Etter å ha kjørt noe sånt som en halv time, ser jeg en haiker stå i veikanten. Jeg sier høyt for meg selv «hvorfor ikke?», og stopper for ham. Jeg spør hvor han skal. Han spør hvor jeg kjører hen. Jeg sier Sandnes. Han sier Bryne. Og setter seg inn. Bryne er rett der ved Sandnes, relativt sett, og vi er 5 timer unna. Jeg skal altså tilbringe de neste 5 timene med en fremmed i bilen. Han kan være alt mulig. Han kan være en øksemorder. Oh shit. HAN KAN VÆRE EN ØKSEMORDER! Jeg har aldri plukket opp haikere før, men jeg har sett på film at haikere flest er øksemordere. Jeg skulle sitte i 5 timer i bilen min med en øksemorder. Det var nok best å kommunisere minst mulig med ham. Jeg spurte om det var greit å sette på lydboka mi igjen. Det var det.

Jeg har et «rikt indre sjelsliv», men det skal sies at jeg innerst inne vet at jeg aldri kommer til å gifte meg med David Mitchell (au! det gjør fysisk vondt å skrive), at jeg ikke kan reise i tid eller at jeg har en øksemorder i bilen min. Eller, jo, han kan jo være en øksemordere. De finnes jo, og noen må jo bli myrdet med øks innimellom. Det er jo en litt kul vei å gå. Vennene mine vil jo få mye medlidenhet og oppmerksomhet, og når niesene og nevøene mine kommer i skolealder, kommer de til å ha den kuleste skrekkhistorien å fortelle, om tanten som ble drept av en øksemorder. Og jeg har jo ikke egentlig så mye å se fram til. Ting er stress, og jeg får liksom ikke til det jeg prøver på, og mesteparten av tiden sitter jeg bare hjemme og ser på TV, og selv om jeg gjør artige ting innimellom, så kommer jeg ikke til å savne dem når jeg er død, for da er jeg jo død(!). Men Å HERREGUD; HAN RØRER PÅ SEG; NÅ SKAL HAN SIKKERT FINNE FRAM ØKSA SI! Nei. Han klødde seg bare litt på låret.

Jeg vil jo leve. Jeg skal til Oslo neste helg, det gleder jeg meg til, og det kommer snart en nevø jeg ikke har møtt en gang, og jeg skal til Australia i desember, der har jeg aldri vært før, og dessuten på fredag kom det ut ny episode av QI.

Det har gått noe sånt som en halv time siden jeg plukket opp øksemorderen, og jeg er nå helt ferdig innvendig. Snart kommer jeg til det stedet hvor vi kjører av hovedveien, og det er en strekning på flere mil hvor det bare er skog. Jeg tør rett og slett ikke ha ham med inn der. Jeg er veldig for høflighet, og for å gjøre ting man har lovet, men jeg er ikke villig å dø for det. Jeg er nødt for å fortelle ham at han ikke kan sitte på videre. Men hva om han er en øksemorder som virkelig vil til Bryne? Som ikke gjør meg noen ting, med mindre jeg nekter å kjøre ham dit? Hva om han klikker helt, når jeg sier at han ikke får være med videre?

Jeg kommer fram til at den sjansen må jeg bare ta. Jeg klarer rett og slett ikke å ha ham i bilen mer. Og det er ikke som om jeg ikke vet hvor teit det er. Jeg skrur av lydboka, forklarer ham at jeg muligens tror han er en øksemorder. Jeg forsikrer ham om at ikke sender ut noen øksemordervibber, og at det er jeg som er helt føkka opp. Det er antageligvis filmindustrien sin feil. Mindre enn 12 timer tidligere har jeg jo sett en film om en fyr som går løs på folk med drill. Dette lar jeg være å nevne. Jeg vil jo ikke gi ham ideer. Jeg stopper ved neste busslomme og slipper ham av. Han virker litt snurt over å bli snytt for skyssen han jo var lovet, og er antageligvis også fornærmet over å bli beskyldt for å være en øksemorder, men han prøver ikke å drepe meg. Det skal han ha.

Jeg håper noen andre plukket ham opp ikke så alt for lenge etterpå. Og at han ikke myrdet dem heller.