Å reise med Esquil

Jeg tok med meg Esquil til Afrika.  Dette er den uoffisielle reisedagboken:

Dag 1

Esquil kommer ut fra badet, og stiller seg ventende opp med utstrakt hånd og sier:  «Your bathroom is ready, ma’am»

Jeg stirrer dumt på ham.  Jeg vet jo at han ikke har gjort noe der inne, og jeg vil ikke gi ham penger for å gjøre ingenting (man er da oppvokst i et Høire-hjem, og vet at om man begynner å betale folk for å gjøre ingenting, så gjør de nettopp det, og før man vet ordet av det så har man kommunisme og det som verre er), så jeg setter ham på prøve:

«Did you bring perfume and towels?»

Han svarer: «Yes, I did.  Parfyme and towels so delicate that they are invisible»

Og dette gir meg veien ut:

«Well, then, so is your tip»

1-0 til meg.

Dag 2

Jeg lurer Esquil til sengs med det raffinerte sjekketrikset:  «Kom og ligg med meg, Esquil!»  Veldig fornøyd med meg selv.

Dag 3

Esquil har bestemt seg for at han fra nå av skal kalles Store Hvite Jeger, og han har begynt å omtale seg selv i tredjeperson.  Jeg er bekymret.  Jeg tror varmen er gått til hode på ham.

Dag 4

Esquil er ikke lenger Store Hvite Jeger, men han er «The King of Gambia».  I løpet av natten har han tatt meg og de to andre jentene vi reiser meg som koner og planlegger å gi oss bort til kongene i nabolandene (Gambia har strengt tatt bare ett naboland; Senegal. Men det er jo flere land bortenfor der igjen.  Jeg vet hva de heter.  Har vært utsatt for veldig mye geografikunnskap den sist uken.  Til jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til det, holder jeg dem for meg selv), for å bedre forholdene dem i mellom (Gudene skal vite når Esquil i det hele tatt hadde tid til å opprette forbindelser, om enn dårlige – siden han nå må gi bort koner for å forbedre dem – med opptil flere konger i Afrika.  Mannen er effektiv, det skal han ha).  Heldigvis er det jeg som er Vokteren av Solkrem og Flaskevann (aka Hun med Håndveska.  Jeg er desidert dårligere enn Esquil til å finne på kule navn til meg selv.  Det ser jeg nå), så jeg bruker det til å kjøpe oss litt tid.  Det funker.  Han glemmer oss, og bestemmer seg for å gjøre krav på Atlanterhavet.  Det må være slitsomt å være konge.

Dag 5

Vi ser den vondere siden av Afrika, og vi slutter litt å være så tullete.

Dag 6

Esquil er nå husafroamerikaneren min (betegnelsen er et slags kompromiss, da det han vil omtale seg som er alt for politisk ukorrekt til at jeg kan godta det), og jeg får sjefe ham rundt som jeg vil.  Helt klart favorittpersonligeheten min (selv om Kongen av Gambia dukker opp litt innimellom når han glemmer seg – jeg tror det er den han liker best).

Alt som står i denne posten er sant, selv om noe er tatt ut av sammenheng og noe informasjon er utelatt.  Jeg mener dessuten, på samme måte som dagbladet, at «å gå til sengs med» ikke er en snodig formulering for to personer som ligger og snakker i en seng, fullt påkledd.