Grader av flauhet i forbindelse med fyllekleptomani

Litt flaut: Å komme hjem med en splitter ny nisselue. Dette er egentlig bare moro, hadde det ikke vært for den lille stemmen i bakhodet som sier at han som sa det sikkert var greit at jeg tok lua, nok ikke akkurat var luas egentlige eier. Men jeg har nisselue nå, så det kan jeg leve med.

Middels flaut: Når man søndags kveld går for å hente mobiltelefonen og finner veska full av sjokoladen som ble servert på nachspielet. Særlig når man husker å ha tenkt «Jeg tror ikke jeg spør om jeg får ta med meg sjokolade, jeg bare sniker den ned i veska når ingen ser», og dermed antageligvis har satt opp det minst diskrete snikeuttrykket.

Veldig flaut: Når man mandag morgen, når man skal pakke kortholderen over fra selskapsveska til hverdagsveska oppdager at man ikke har èn, men to kortholdere liggende oppi der, og husker at man så en kortholder liggende på gulvet i garderoben, og bare gikk ut ifra at det var ens egen. Så finner man ut at den andre kortholderen tilhører den man har løpt etter store deler av kvelden og kalt «Freddy-my-love» (med en utrolig selvtilfredshet for det genialt uttenkte kallenavnet), og som man muligens også kan ha fortalt at man er forelsket i (uten å mene det) og innsett feilen dette innebærer, og moderert det med «jeg regner ikke med at det ikke holder lenger enn et par dager», og som man hadde vært helt ok med å ikke snakke med igjen før neste julebordet (men vi rocka dansegulvet da, i år som i fjor!)

Nisseluen og sjokoladen beholdes, men kortholderen er returnert.