Møte ved sebrastripene

Jeg var på vei over lyskrysset der ved kulturhuset, da jeg så en kollega komme gående mot meg. Han var fotsatt for langt unna til at jeg kunne si hei uten å rope, og vi hadde en av disse pinlig lange taushet-før-man-kan-hilse-situasjonene, som man får når man ses for tidlig. Så for å gjøre pausen litt mindre, smilte jeg og vagget med hodet, som for å si «hei, det er meg, du er ikke innen høreavstand enda, men jeg har sett deg.»

Det var tydeligvis ikke gjensidig, for han stirret bare stivt forbi meg. Nå er jeg nesten ved fortauet og den grønne mannen begynner å blinke. Kollegaen min er fortsatt et stykke unna og begynnere derfor å løpe. Jeg velger dette tidspunktt for å tilkjennegi min tilstedeværesle og roper «Spring! Spring!» (som betyr «Løp! Løp!» på min dialekt). Kollegaen min snur seg mot meg, og jeg ser det; det er ikke kollegaen min likevel, bare en fyr som ligner.

Lurer på hva han blogger i dag (La oss innse det, det er jo ingen som blogger lenger. Han er sikkert på Twitter «Gal dame vagget med hodet og oppfordet meg til å løpe over fotgjengerovergangen for å rekke det før det blir rød mann»

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: